Jeg tygger på en koljekake og tenker på hvor nært alt er, at alt er bittelite og helt fullstendig håndterbart sett for seg selv, men det er bare det at det er så mye av det lille, og hendene mine er ikke store nok. I mellomtiden kan hverken du eller jeg gjøre stort annet enn å holde ut mens vi lengter hjem til noe som forsvant i alt det bittelille. Noe med at rekkefølgen ikke blir riktig, uansett hva vi gjør. Vi trenger denne roen for å komme hjem, samtidig kan vi ikke hvile før vi har funnet stedet som skal gi oss ro. Det biter seg selv i sin bittelille hale og gjør det umulig. Og likevel fortsetter vi med forsøkene, for noen har sagt at det er slik det er å leve. En hjemlengsel som aldri tar slutt.

Det er denne parentesen det er godt å gjemme seg i. Noen timer, her og der, pent pakket inn i en virkelighet som ligner til forveksling på en av disse våkne drømmene som ofte reduserer effektiviteten når hodet egentlig bør være et annet sted. Ingen krav. Ingen idéer om idealer, som merkelig nok fører til en ideell situasjon. Ingenting annet enn margen igjen, rett frem uttalt: her, nå, i denne parentesen, er det ikke noe behov for å late som. Ærligheten er en naturlig følge av situasjonen. Et uhyre sjeldent tilfelle av riktig rekkefølge. Sånn kan man ikke ha det hele tiden — men slik man har det hele tiden, fører til at man trenger å ha det sånn som dette.

Det er dette vi forstår, en sjelden gang på samme tid. Uforutsigbart nydelig og helt overraskende dukker det opp et gjemmested. Jeg sier det aldri til deg, men jeg tror du vet det likevel: noen ganger er det slik at dette er det eneste som redder meg. Jeg er ikke glad i deg fordi du gir meg det, men fordi du er meg nær nok til at jeg kan si at jeg trenger det. Noen timer i en parentes. Det er kanskje dette de kaller å gi av seg selv.

Hvitt hvitt hvitt svart hvitt svart hvitt svart hvitt svart svart svart. Kald døvhet i ørene og sakte sterkere; den søte lukten av blod. Nå kjenner jeg det, dette som metaforisk har fått egenskaper vi forbinder med sorg og smerte, men som fysisk er selve nøkkelen til liv, det forlater meg seigsivende gjennom nyskrapte huller i min naturlige rustning; jeg ligger i snøen og blør. Ikke mer enn det.

Det er langt ned, men det har ikke hindret meg før. Jeg husker gledessprengte dager da jeg satte utfor med én ski sammen med gutta, vi hadde et eget navn for det — jeg husker det ikke lenger. Jeg kan heller ikke huske at jeg noensinne tenkte på at det faktisk gikk nedover. Hvitt blått latter blått blått blått.

Mye mangler nå. Dette er ikke en av de dagene hvor du nesten blir blind uansett hvor du ser, hvor verden tvinger deg til å myse deg frem hvis du i det hele tatt vil se. Dette er ikke en av de dagene da du overraskes over hvor sterke farger faktisk kan bli. Denne dagen er konturløs. Denne dagen er så grå at du aldri helt klarer å skille himmel fra jord når du taper blikket i horisonten. Grøt. Dessuten har du ingen ski. Gudene vet hvordan du havnet her, men det spiller ingen rolle lenger, du står her, på toppen av din barndoms gledeligste bakke, og det er bare én vettug vei ned.

Hvitt hvitt hvitt svart hvitt svart hvitt svart hvitt svart svart svart.

Det glapp da du begynte å føle deg trygg. De første tjue metrene gikk så sakte at man måtte ta bilder av deg for hvert minutt og siden sette det sammen til en sammenhengende film for å i det hele tatt se at du beveget deg. Så ble du tryggere. Fant et slags fotfeste i den harde skaresnøen. En måte å ikke falle på. Også falt du. Nå ligger du, nei, nå ligger jeg, nederst i bakken og blør. Ansiktet svir. Varmen forlater kroppen gjennom den perforerte huden og smelter snøen i små, røde hull. Bakken drukner nesten i himmelen, men sporene er tydelige: hull hull hull ingenting ingenting ingenting rødt. Jeg ler. Jeg husker ikke lenger hva det var jeg jaktet på her, men jeg tror nok jeg fant det. Jeg har blod på tungen. Det er på tide å dra hjem.

Siden jeg nå altså runder 30 i morgen og skal feire dette om et par uker, har opptil flere søte mennesker insistert på at jeg skal poste ønskeliste. Dette avstedkommer ikke så rent få problemer. Etter å ha tenkt superlenge og ultrahardt på saken, har jeg kommet frem til at ønskelisten ser slik ut:
* Kjøtthammer.

Jeg synes ikke det tar seg ut. Hverken at det står bare én ting på listen, eller at den ene tingen er en kjøtthammer. Jeg vurderte også en stund om jeg burde ønske meg en duk, siden jeg faktisk ikke eier noen duk, men jeg har kommet frem til at jeg må kjøpe duk selv på grunn av min uhyre sære smak i tekstiler som det er umulig å forklare for andre. Jeg sitter fremdeles igjen med kjøtthammeren, altså. Jeg har vært innom idéen om å ønske meg sånne ting som “fine kort med noen pene ord” (men fyller tross alt ikke 80 riktig ennå), “noe du har laget selv” (men er uhyre skeptisk til håndarbeid på generell basis og synes uansett ikke kan kreve at folk ikke skal kunne kjøpe seg ut av problemstillingen) og “en liten dans til min ære” (men feirer tross alt ikke på disscho-båten og tror egentlig ikke at jeg er helt klar for å se innovative tolkninger av Svanesjøen utført av mennesker i joggesko — selv om dette, ved nærmere ettertanke, kunne vært svært morsomt).

Til syvende og sist har jeg likevel bestemt meg for å være Uhyre Ond. Jeg ønsker meg noe jeg kan titte på når jeg fyller 60 og smile bredt. Jeg ønsker meg et festskrift med bidrag fra alle jeg har invitert til feiring. Det er Ondt, jeg vet det, men jeg ønsker meg det veldig, og jeg vil ikke ha 17-18 kjøtthammere. Siden jeg allerede er Ond, kan jeg like gjerne fortsette: jeg utnevner herved Annette, hvis organisatoriske ferdigheter jeg beundrer sterkt, til redaktør for festskriftet, med mulighet for delegering av ansvar siden jeg vet at hun er Meget Opptatt med oppussing og sånn for tiden.

Okå? Fint.

Jeg venter på rytmen. Jeg håper at det vil være en rytme jeg liker.

Vått løv. Det var vått løv den dagen, som det er nå. Jeg skled i en sleip, brun grøt av selvforkastet løvverk. Det var nesten som å løpe, skritt som blir lengre og raskere enn du hadde tenkt. Jeg var ikke glad, men jeg tenkte at dersom jeg bare kunne skaffe meg litt geografisk avstand, ville jeg bli mindre ikke-glad. Kanskje ikke gladere, men definitivt mindre ikke-glad. Jeg tok feil, selvsagt. Geografi har en tendens til å spille mindre rolle enn jeg tror. Nå er det så lenge siden at jeg ikke engang husker hva det var jeg var ikke-glad for, men jeg husker at jeg så føttene mine brøyte uvørne veier i den brune grøten, at jeg ga blaffen i om skoene mine ble ødelagt, at jeg nesten falt. Til slutt ble det en rytme, en slags lærdom. Noe jeg fremdeles husker godt nok til at den andre rytmen ikke lenger brytes når jeg går i vått løv. Litt har jeg lært.

I en dagbok et sted har jeg skrevet dette: “jeg likte bedre at han var et annet sted”. Jeg husker hva dét dreide seg om. Geografi og rytme. Det var lettere å være rytmisk mens han ikke var der. Han ødela rytmen og tullet med balansen. Det var nok derfor jeg likte ham så godt. For slik er det: selv om jeg hele tiden leter etter rytmen, leter jeg også etter det som ødelegger den. Et plutselig minne. Et kyss. Noen ord jeg ikke hadde ventet. Et smil fra en ukjent. Søte bær i desember. En dag i fullstendig ro.

Jeg venter på rytmebruddet. Jeg håper det vil være et rytmebrudd jeg liker.