Jeg ler, høyt, ut i et tomt rom. Jeg ler og ler og ler og ler til magemusklene ber om nåde og veggene vibrerer av absurditet. For to minutter siden hadde jeg en latterlig tanke, og nå er det såvidt spasmene begynner å gi seg. Jeg tenkte: hva om du også holder kjeft av samme årsak som meg? Latteren tok over fullstendig da jeg innså hva jeg hadde tenkt — og ikke minst, at jeg hadde ansett dette for å være en reell mulighet, om enn bare for et sekund.

Her ligger den grunnleggende forskjellen mellom oss: du snakker for å avverge sår, jeg snakker først når det er bare arret igjen. Du er utvilsomt den smarteste av oss to. Unnskyld, kjære du. Jeg skal aldri igjen vurdere det dithen at du kanskje oppfører deg like tåpelig som meg. Men du får i det minste aldri vite at jeg engang gjorde det, for jeg snakker ikke.

Likevel: nå som jeg har ledd så mye at jeg ikke klarer å le mer, tillater jeg meg for noen sekunder å tenke på hvor vidunderlig tåpelig det ville vært. Akkurat denslags vidunderlig tåpelighet jeg kunne ha god bruk for. Midt i denne bisarre dansen hvor jeg lever i fortiden og fremtiden på samme tid for desperat å unngå nåtiden, trenger jeg en tåpelighet jeg kan smile av. Et smil, midt i akkurat nå. Her er bursdagsgaveønske nummer to: fem sekunders samtidighet. Du trenger ikke sette sløyfe på.

Velkommen til den virkelige verden. Her reflekteres rødt lys i alle blanke flater, bader i våt asfalt, skjærer gjennom vinduer, selvmultipliseres i speil. Velkommen til virkeligheten. Her snakker alle i kode mellom dempede vegger, her lever alle i hemmelige lommer av sin egen tid, her gjemmer alle seg for skyggene av lys. Velkommen til det reelle. Her jobber alle, 24 timer i døgnet, med å gjenoppfinne seg selv så mange ganger i døgnet at de glemmer hvem de var da de sto opp før de legger seg, her er det aldri noen som sover. Velkommen til det fredløst sanne. Her liker vi oss, her har vi valgt å være, her skal vi forbli — så si ikke et ord om hvor du kommer fra.

Jeg er av den bestemte oppfatning at voksne mennesker bygger for få hytter i trær. Jeg kunne i alle fall trengt en. Problemet er kanskje at jeg ikke har noe tre.

Plankelageret var i andre etasje på låven. Det var bare å forsyne seg. Verktøyet lå i fjøset, vegg i vegg med farmors bakst- og vaskerom. Hammer, skrutrekkere, sag, øks, tvinger, tenger, spiker, skruer, ståltråd, maling, vater, tommestokk. Alt man kunne ønske seg. Jeg var ikke så gammel, men det var aldri noen som sa at jeg ikke fikk sage eller hogge. Det var nok derfor det gikk bra. Bestemt dro jeg verktøykasse og plankelengder ned i skogbrynet nedenfor jordbæråkrene våre, også lærte jeg å sage for alvor, en stigehøyde oppe i en sterk og stolt bjørk.

Når sant skal sies, kan jeg egentlig ikke huske at jeg brukte hytten særlig ofte etter at den sto ferdig. Jeg var mer forelsket i hengekøyen jeg bandt opp mellom hyttebjørken og nabotreet, hengekøyen jeg lå i og spiste jordbær mens solen snek seg gjennom løvtaket og laget striper på ungpikekroppen min. Hengekøyen jeg glemte å ta inn om vinteren, og som morknet så gjennom den snømassive vinteren at jeg med et hyl og en lang latter falt rett gjennom den da jeg tok med meg årets første bær neste sommer og hoppet oppi (gjennom) den. Hytten fikk stå. For alt jeg vet, kan det hende den står fremdeles. Poenget var aldri å være i hytten. Poenget var å ha den.

Jeg har ikke noe tre. Jeg har definitivt ikke noe plankelager. Men jeg ønsker meg en hytte, bare for å vite at den finnes. Bygge kan jeg. Jeg lærte det en sommer for lenge siden, da livet fremdeles bare var jordbær. Om nøyaktig en måned fyller jeg 30 år, og jeg ønsker meg mest av alt et tre.

… og akkurat da du tenker at alt er tåpelig og ingenting virker og du lurer litt på om moderne medisin snart skal gjøre det mulig for mennesker å gå i hi for noen måneder, så kommer nyheten om at det søteste paret i hele verden skal gifte seg. Også føles det plutselig som om det er håp for alt. Gratulerer, Ina og Leif. Gratulerer så uendelig mye. Er det noen som kan få det til, så må det jo være dere. Giftemål! Jubel!

Noen ganger blir jeg trett. Jeg sier trett, fordi det er et ord jeg nesten aldri bruker, jeg synes ikke det er det samme som trøtt, og jeg synes ikke sliten passer helt. Trett. Å være trett, tenker jeg, er å ville sove fordi man ikke har lyst til å være våken. Det er noe annet enn å være trøtt. Trett. Det er det det heter. Det er det jeg er.

Jeg lurer på om det noensinne tar slutt. Om løgnene blir færre, eller lettere å gjennomskue, om jeg blir flinkere, om jeg kommer til å se bedre. Om resultatene noensinne kommer til å bli direkte beslektet med intensjonene, om det noensinne kommer til å snø igjen. Jeg er trett.

Det er så mye som brister. Så mye å ta opp til revurdering. Jeg orker ikke, ikke nå, jeg har ikke tid, ti stille. Det er som en mild øreverk jeg ikke kan glemme helt, men som ikke tvinger meg i kne, det bare ligger der, det murrer, det gir meg lyst til å sove — nei, det fratar meg lysten til å være våken. Det er annerledes. Jeg vil bare at det skal slippe, for jeg er så trett.

Vekk meg når alt er sant igjen.