Det er dette jeg skulle ønske du kunne se, disse brillene jeg skulle ønske du kunne ta på, om enn bare for et minutt. Lån synet mitt, jeg kan være blind så lenge.

Som alle andre er du alt, men du er mer av alt enn man kan håpe på. Mer av alt enn jeg noensinne har møtt. Sterkere enn jeg har drømt om, klokere enn deg selv. Så sammensatt at du tar år. Så vakker at (fordi) du ikke forstår. Kjernen din er en fragmentbombe av overraskende motsetninger som gleder selv den mest blaserte. Du sover aldri. (Og jeg tenker at det er kanskje derfor…) Du slutter ikke noe sted, og likevel er du definert. Alt flyter over i deg, og du flyter over i alt, nettopp fordi, som jeg sa — du er alt.

Du er det beste som aldri har hendt meg, men jeg håper at du en gang vil hende deg selv.

Det burde være noen her som kunne fortelle meg hvordan det er med den tiden jeg ennå ikke har opplevd. Det burde være informasjon, velmenende i sin form, for meg å avvise — for siden å oppdage med en rødme som ingen andre ser, fordi den er innvendig og skamvarm, at jeg tok feil. Det er slik det skulle vært, det er slik det skulle fortsatt — ting skulle blitt meg fortalt, jeg skulle nektet og siden krøpet hele veien til korset. Og en eller annen dag, i denne tiden jeg ennå ikke har opplevd, skulle knærne mine vært såret og slitt ned til kneskålene av all krypingen, og da, først da, skulle det vært slik det er nå.

…og jeg tenker: “Jeg har ombestemt meg. Glem det. Glem det gjerne mens du sitter på økonomiklasse til helvete. “

Det er dette du er redusert til nå. Mens en kjele full av margbein, grønnsaker og vann etter lang tids koking forvandler seg selv til en konsentrert bombe av smak, viser det seg at det ikke går an å koke kraft på deg. Jeg har latt deg putre i flere år, men alt som er tilbake er en tominutters blodfattig historie fremført med rå latter (for smakens skyld) et sted nede i den fjortende alkoholenheten. Du smakte mer da du var fersk. I margen din er det ingenting å hente.

Jeg laget mat til deg. Ingenting spesielt med det i seg selv, jeg lager mat til alle, og særlig til menn, jeg elsker å se menn spise seg salige og sedate. Jeg laget mat til deg og tittet på deg mens du spiste, og jeg minnes at vi snakket om noe, men jeg vet ikke helt hva. På den tiden var du slik røde bær i fruktcocktail på boks var da jeg var ung — du var ettertraktet og antatt mest velsmakende av alt, jeg jaktet på deg, ville sluke deg og gjøre deg min, ville ikke dele. Nå vet jeg at de røde bærene er smakløse og antakelig bare tilsatt for synets skyld, at jeg en gang ønsket meg dem skyldtes bare blendverket som oppsto av rene fargeårsaker, et estetisk bedrag. Nå har jeg lært meg å stole på ganen min. Men dengang, for så mange år siden (et liv?), betraktet jeg deg mens du satt på den andre siden av bordet som ikke var mitt og spiste maten jeg hadde laget mens jeg nynnet en melodi du engang hadde lært meg, og jeg var sulten. Nå snakker jeg om deg mens jeg er full.

Du lærte meg litt om menn, men mest av alt lærte du meg mye om mat. Om ikke lenge, får jeg tro, skal jeg fortære et måltid som én gang for alle vil fjerne bismaken du la igjen på tungen min da du kysset meg. Minnet om deg sitter som et forræderisk popcornskall som kiles mellom tenner og tannkjøtt, men du er på vei ut, og snart er det ingenting igjen.

Jeg hadde nesten sluttet å tro på det, men så var det der, uten at jeg var forberedt, rundt klokken 11 i dag: entusiasme. “Dette er faen meg tøft,” tenkte jeg, og smilte litt og snakket masse, mens jeg blaffen i om det jeg sa var galt eller riktig, poenget var at jeg hadde lyst til å mene noe, at jeg ville snakke, at jeg ville lære å tenke riktig ved å først tenke feil.

Senere, hjemme, jeg leter gjennom lover og regler og sedvane. Googler og slår opp, vil vite ting, ting jeg kan vite litt om og mene mer om i morgen. Lære. Vokse. Fryde.

Det er skrekkelig tidlig å skulle trekke noen konklusjoner, men jeg bryr meg ikke, jeg er så glad for dette snevet av entusiasme som vekket meg (bokstavelig talt, nesten) og holdt meg våken resten av dagen, etter entusiasmen gikk jeg tilbake på jobb og ekspederte og tynte penger ut av studinene, “2311 kroner, takk, her er kvitteringen, ha en fin dag”, og jeg ble sliten og ryggen min minnet meg på at den gjerne kunne tenke seg å hvile snart, men jeg ga blaffen, for jeg var våken, og de tre minuttene med fryd holdt meg rak gjennom en hel dag.

I morgen skal jeg slå i bordet med sameieloven (i internhumoristisk parentes kan jeg opplyse Annette om at vi i den loven snakker om “sameietingen”), og selv om jeg hadde lyst til å forsøke meg på dette, så husket jeg ikke før i dag hvor kjær jeg kan ha den stakkars hjernen min når den først får lov til å fryde seg.