Det gleder meg å se at universet er i stand til å dele ut en god hånd når man trenger det mest.

Det hender jeg misunner de troende.

Jeg ser på denne setningen og lurer på hvordan den ser ut for alle som ikke er meg. Virker den arrogant, nedlatende? Det er ikke meningen. Den er ærlig, setningen. Uansett hvilken form eller hvilket navn andre menneskers gud tar, så gjør han dette: han leder og gir mening. Jeg forstår hvorfor han er populær.

Et øyeblikk som biter seg fast; hulk som revner meg fra tærne og opp, jeg er delt i fillebiter over et bord i en kjeller, jeg er alene. Halsen er grus og slipper ikke gjennom stort av hverken pust eller ord, men hører jeg godt etter, hører jeg meg selv si: jeg ønsker å tro. Så er jeg ikke bedre enn andre troløse — det er i smerten jeg leter etter en tro, et plaster, noe som lindrer. Jeg vil ikke at det vonde skal være meningsløst. Når jeg lenge etter finner fragmenter av mening i det som har revet meg opp, har det aldri noe med en gud å gjøre. Men der og da, akkurat mens såret ekspanderer og truer med å svelge meg, vet jeg ikke annet enn å folde hendene og håpe at noe skal skje.

Jeg hørte en historie, jeg husker ikke hvor eller når, om en mann som fant sin gud i datterens øre. De intrikate krokene førte ham til tro. Jeg aner ikke om det er sant, men jeg synes det er vakkert, og kanskje slik det bør være. En tro som vokser fra kjærlighet. Det er kanskje derfor jeg ikke har det i meg, dette med tro. Når hjertet vokser seg like stort som såret tidligere har gjort, tenker jeg aldri på å lete etter gud.

Så forblir det slik, at det hender jeg misunner de troende. I øyeblikk hvor alt smuldrer, har jeg ingenting annet å klamre meg til enn håpet om en gud og drømmen om en skjebne. I det siste har jeg håpet litt når ingen andre ser.

De har begynt å dø. Jeg kan ikke annet enn å synes at det er for tidlig.

Min mor var svært alvorlig. Hun løftet røret fra det grønne tastafonapparatet som sto på telefonhyllen på kjøkkenet og sa noe sånt som “morn, Ragnhild”. Jeg visste at det var igang. Det var nå det skulle diskuteres, ikke i en lett og uanfektet tone, men svært alvorlig, meget seriøst, om vi kunne få lov til dette. En helg i en koie langt til skogs sammen med kjærestene? Deres 16 år gamle døtre? Det var mye å vurdere. Mye å tenke på. Jeg har senere tenkt at det kanskje var da det gikk opp for mamma at jeg var hennes yngste datter, og at jeg snart ville glippe for henne. Anne Randi var Ragnhilds eldste, men kanskje var det like skremmende. Det er ikke sikkert de tenkte på det selv, det kan hende jeg konstruerer dette i hodet mitt, men jeg tenker at det kanskje var sånn at det mødrene våre egentlig diskuterte der de satt i hver sin ende av en telefonisk forbindelse, senhøstes 1991, var om de egentlig var klare for å innse at døtrene deres snart ville forsvinne.

Jeg har aldri ønsket å bli mor. Jeg vet ikke om jeg ville vært flink til det heller. Kanskje ville jeg satt meg for dypt fast i hvert eneste øyeblikk, kanskje ville alt blitt så sterkt for meg at jeg ikke kunne taklet det, kanskje ville jeg skjøvet alt sammen ut til armlengdes avstand, kanskje ville det blitt for nært, kanskje det ville blitt for fjernt, kanskje jeg ikke ville fått det til skikkelig. Jeg vet ikke. Kanskje jeg ville vært en god mor også. Kanskje ville jeg taklet samtaler som denne, kanskje ville jeg hatt klarsyn. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg aldri har villet. Men mamma ville, og Ragnhild ville, og der satt de, i 1991, og var mødrene våre som best de kunne, og de var flinke, begge to.

Begravelsen er på onsdag. Jeg kan ikke delta, men jeg har ordnet med blomster. Det føles tåpelig, meningsløst, ikke hvordan jeg vil at det skal være. Jeg har ikke sett Anne Randi på mange år, men vi hadde en tid der, en slags kjerne av den siste uskyldige lykken, da vi var hverandre nærmest, det var oss, vi var unge, og mødrene våre, de så oss, de betraktet oss — og lot oss gå. Slik mødre skal, når tiden er inne. Jeg husker oss, jeg husker latteren og de pubertale bekymringene, og jeg husker mødrene som så på. Det er ingenting jeg kan gjøre som vil føles passende. Det er for tidlig. De har begynt å dø, og det er nå vi må begynne å huske.

I innboksen fant jeg dette:

Samordna opptak
Postboks 1175 Blindern
0317 OSLO

Lill Kristin Syversen
Drammensveien 113
0273 Oslo

SVAR PÅ SØKNAD OM OPPTAK TIL UNIVERSITETER OG HØGSKOLER 2005
TILBUD OM STUDIEPLASS

Du tilfredsstiller kravene til generell studiekompetanse i henhold til Forskrift om opptakskrav til grunnutdanningar ved universitet og høgskolar av 14. november 2002.

Du får med dette tilbud om studieplass ved:
Universitetet i Oslo, Rettsvitenskap (jus), start høst.
Oppmøte: 15. august kl. 12.15. Gamle Festsal, Urbygningen, Karl Johansgt 47.

Så lenge siden jeg bestemte meg, og først nå er det bekreftet at jeg kan få lov. En underlig, underlig verden.

I den grad noe som helst her i verden er forutbestemt, tror jeg det for min del må være dette: jeg er dømt til å leve mitt liv i intervaller. Etter halvannet år og vel så det med apati, er jeg på god vei inn i en ny stressperiode. Det frustrerende og fascinerende ved denne intervalltilværelsen er at jeg aldri aner hvor lenge noen av fasene kommer til å vare. Akkurat nå setter jeg pris på den økte pulsen. Kanskje jeg bør la det være med det. Lørdag reiser jeg på en drøy ukes kjæresteferie, og det blir de siste fridagene jeg kommer til å ha før jul. Jul, sier jeg dere! Men det er ok. Det ser nemlig lyst ut for Syversen uten t. Har nemlig kjæreste, ny leilighet med bokvegg på soverommet, bestevenn, katt, solskinn, penger (litt) og planer. Og mer enn det, det har jeg aldri ønsket meg.