Nye leiligheter er som nye kjærester. På samme måte som fingertuppene dine lager kart over hud, hår, arr og livsminnesmerker festet til denne nye kroppen som plutselig er i nærheten av din, går jeg med nakne føtter og blir kjent med gulvet. Fingrene berører såvidt veggene, jeg kjenner en og annen ujevnhet, kartlegger hvor gulvplankene svikter litt, kanskje et knirk. Øynene plasserer møbler som fremdeles står i leiligheten jeg skal forlate, hjernen lager idéer om hva som vil fungere, jeg arbeider med hele meg, her skal en ny symbiose skapes. Jeg mediterer over den beste plasseringen av alt kjøkkenutstyret, legger planer for balkongkassene, ser for meg sommermette kvelder med badekjølte føtter på balkongen, jeg legger en plan for et godt liv. Som med en ny kjæreste.

I begynnelsen er det mye jobb; alt skal på plass, du må legge om idéene dine idet du oppdager at sofaen ikke kan stå der du hadde tenkt og bokhyllen var bredere enn du husket, du kjenner gulvet, men vet ikke hvordan du skal plassere alt du eier for at det skal bli som best. Du stryker over, to skritt tilbake — men fire fremover, det kommer seg. Svett, sliten, men lykkelig — det skal bli godt til slutt. Og uten at du egentlig kan peke på det nøyaktige øyeblikket da det skjedde, så kommer det plutselig en dag da alt er på plass og du ikke lenger trenger å ha øynene åpne, det er her du lever, det er her du bor, det er dette du er glad i — det er dette som er hjemme. Alt er slik det skal være, selv om det kanskje ikke er slik du trodde det kom til å bli.

Som med en ny kjæreste.

Hver eneste dag legger vi igjen små spor av oss selv. Bevisst eller ikke, fragmenterte stillbilder fra vår egen nåtid finnes overalt. Stort sett kan vi leve med dette; det kreves mer for å sette fragmentet inn i en helhet enn en tilfeldig forbipasserende kan besitte. Men noen ganger legger vi igjen nok til at andre kan undres.

I USA finnes det et eget magasin som tar for seg disse fragmentene. Found Magazine er dedikert til de små sporene som faller ut av lommene våre, fylt av glimt inn i ukjente tilværelser. “I want to buy you a lot of pretty things and shyly offer them to you one at a time.” Jeg liker å titte innom en gang imellom, for å forsikre meg om at noe av alt det vi har tapt blir til nye tanker hos mennesker som aldri skulle ha tenkt på oss.

Og så, i dag, fant jeg dette. På langt nær nok til å forstå, men evig nok til å lure. Slik beveger verden seg.

Jeg har ikke rukket å venne meg til at det finnes et annet hjerte som ligger og slår i en kropp som sover så nær min, og akkurat idét tanken begynner å sive noen millimeter innenfor det ytterste hudlaget, er nettene mine ensomme igjen. Så holder jeg pusten, på mitt vis, inntil det skjer igjen. Jeg puster i intervaller, noen uker mellom hver gang, og jeg vet ikke hvor lenge det må fortsette slik, men våren før min trettiende bursdag fant jeg noe som er verdt å savne, og pusten kan bare vente. Det lønnet seg til slutt å håpe.

Jeg har ikke så mye å si om dagen, for jeg sparer pusten til neste berøring. Det kunne ikke falle meg inn å beklage.