Mennesker som har katt, kan vaske kåken hver dag uten at det hjelper.

- Drep ikke blomstene. De skader ingen.
Utenfor det hvite stakittgjerdet, hamret ned av slitsvette menn i bar overkropp en sommeruke for lenge siden, et slags skille, en liten skråning, et eget lite land mellom gjerdet og den brune grusveien: blomster. Blåklokker, rødkløver, prestekrager, forglemmegei, løvetann. Markjordbær innimellom på steder jeg visste om i hemmelighet. Ingen hadde plantet dem der. Noen ganger, mens skosålene mine smelter mot asfalten, må jeg minne meg selv om at dette finnes, blomster som bare er, som ingen har ønsket frem med frø og gjødsel og god jord, jeg trenger å huske dette: hvis vi lar jorden være i fred, vil den ønske å gjøre seg vakker.

Hagen luktet epler. Noen år plukket vi dem og la dem i voksede pappkasser som fikk stå i låven vinteren gjennom, men for det meste hang de bare der og luktet, helt til de falt ned av seg selv og råtnet til gjødning under vinterteppet, slik at de kunne komme tilbake året etter og sommeren kunne lukte epler igjen. Gjennom eplelukten, forbi ripskrattet, ned trappen og gjennom porten i stakittgjerdet; blomsterlandet. Hvert år øvde jeg på å flette blomsterkranser, hvert år endte jeg opp med å træ markjordbær på et strå i stedet. Og blomstene fikk stå.

- Drep ikke blomstene, de skader ingen, sa pappa. Til ingen nytte. For så kom kommunearbeiderne med kantklippemaskinen, sikten var for dårlig, mente de, og glemte at det fantes dager fullstendig uten trafikk. Sikt fremfor utsikt, kanskje, men blomstene skadet aldri noen. Likevel var tre små kløver alt som fikk stå igjen. Det er kanskje derfor, når jeg tenker meg om, at blomstene ikke er nevnt med et ord.

Stine oppfordret meg til å svare på denne memedingsen, så da sier jeg “bæææ” og gjør som jeg blir bedt om.

1) Hvor mange bøker eier du?
Øhm. Er ikke sikker. Noen hundre, opp mot tusen, kanskje.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?
“Ulysses” av James Joyce — en bursdagspresang (ja, jeg er ond). Til meg selv: “Rock This” av Chris Rock.

3) Hvilken bok var den siste du leste?
Litt vanskelig å svare på, siden jeg de siste årene har lagt meg til (u)vanen med å lese flere bøker samtidig. Men jeg har akkurat lest ferdig tidligere nevnte “Rock This”, også leser jeg “Pixel Juice” for tusende gang, og driver også med “Philosophy: Who needs it?” av Ayn Rand.

4) Nevn fem bøker som betyr mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.
Den første må bli “Gjeld” av Torgrim Eggen. Det er ikke stor litteratur, men jeg har ingen andre bøker som jeg har lest så mane ganger som den. Eggen får ikke på langt nær nok applaus for språket sitt. Dessuten er det en utmerket bok for alle som noensinne har vært i økonomisk trøbbel. “Macht und Rebel” av Abo Rasul/Matias Faldbakken begynner også å bli ganske gjennomlest etterhvert. (Alle vet at jeg forguder Matias Faldbakken, faktisk så mye at jeg ble superforfjamset og mistet VISA-kortet mitt to ganger da jeg så ham på Narvesen på jernbanestasjonen i Hamar for en stund siden (meget pinlig)). Jeg synes “Macht und Rebel” er en litt bedre bok enn “The Cocka Hola Company”, og avsnittet hvor Rebel filosoferer over hvorfor man ikke belønnes for å holde seg innenfor samfunnsnormene er intet mindre enn genialt. Nummer tre er ikke en bok, men et dikt. “The Raven” av Edgar A. Poe. Joda, det er kanskje en klisjé, men jeg elsker det diktet. Pappa introduserte meg for poesi ved å lese “The Raven” for meg, og jeg kan det nesten utenat. Nummer fire? “Pixel Juice” — Jeff Noon. Jeg leser et av stykkene i boka, “Metaphorazine”, om og om igjen, og slås nesten til bakken av hvor fantastisk flink Noon er med språk. Han gjør slike ting med bokstaver som jeg drømmer om å ha levd nok til å få til. Siste bok blir “Nullpluss” av Gert Nygårdshaug. En helt ubeskrivelig bok som gjorde at jeg oppdaget Gert Nygårdshaug, noe som igjen ledet til et entusiatisk særemne i norsk som jeg fikk en fin-fin sekser for. Den er litt vanskelig å lese, og enda vanskeligere å forstå, men hver gang jeg leser den, oppdager jeg noe nytt.

5) Oppfordre fem personer til å fylle ut denne i sin blogg:
Tja. Det får bli Varog, Ine, kjæresten, Are og Ina. Go nuts.

“Jeg vil våkne.”

Slik står det å lese et sted, i en fil, et dokument, uten noe avslørende navn, de tre ordene er bare der, som en slags konklusjon, et ønske, en idé, noe litt udefinert, tre ord. Jeg vet hva de betyr. Det er mine ord. Sant å si er det alles ord, men denne gangen, i denne sammenhengen, i denne betydningen, er de mine. Mitt ønske og mine ord.

Ikke at søvnen var så ille. Jeg likte meg der. Søvnen var sval og omsluttende, drømmene repeterende trygge, galleriet så velkjent som mitt eget ansikt, joda, det var godt. Likevel; stadig streben etter det som ligger bortenfor, kanskje menneskets natur? Et lite ønske, godt bortgjemt, en kortformulert tanke, en idé: jeg ville våkne.

En bitteliten berøring, og alt er sterkere. Jeg hadde ikke engang bedt om det. Det skal litt til før noen ser tankene du holder innenfor deg selv. Nå er jeg våken og sterk, og hjertet ler.

Dette er en gjesteopptreden, tenker jeg et sted innenfor den godt polstrede vinhjelmen, og jeg smiler, tenker at dette må være sånn det føles for en gammel, avdanket artist som tar gitaren på scenen en kveld, sånn ut av det blå, og ser at publikum fremdeles kan synge med og legge ansiktet i hyggelige folder til tonene. Det er lenge siden jeg la opp.

Menneskene har vokst. De har, kanskje i likhet med meg, begynt å kave mindre. De er tryggere, noen andre, men fremdeles ser de ut som jeg husker dem, og faktene er de samme, jeg vet når jeg kan forvente latter og det lille smilet som er helt unikt, det som overrasker meg er bare ordene, og jeg liker å bli overrasket av ord. Javel. Jeg er sørpefull. Men slik har de sett meg før, som jeg har sett dem, og en eller annen gang mellom dagene vi lo oss gjennom for så lenge siden og i dag har jeg for et skammelig øyeblikk glemt at det finnes de som så meg, kjente meg og hadde litt rom for meg i nabolaget rundt hjerteroten et sted lenge før jeg ble noe ferdig menneske, mens jeg kavet, kanskje i likhet med dem. Jeg har glemt det litt, og det er så godt å huske det, nå, hinsides edruelig fornuft, for det er slik som dette: når noen har holdt ut med deg mens du forsøkte å kartlegge dine egne proporsjoner, er de der for alltid.

Vi ler. Jeg oppdateres. Det er som om jeg aldri dro og de aldri ble, som om lite har skjedd med noen av oss, her er vi de samme som før. Jeg er 15 slik jeg ønsket at 15 skulle føles da 15 var en realitet; trygt. Alle minnene er på bordet, de ligger der og koser seg sammen med en ny tanke: det finnes noe å reise tilbake til. Menneskene er så vakre, og glemselen, kanskje for dem som for meg, er skjøvet vekk, nå er virkeligheten slik vi i parenteser av tid kanskje en gang forsto at den kunne se ut: nå er vi oss selv som vi best kunne bli. Vi er voksne, men en gang var vi 15. Og minnet er godt.