Når jeg sover, gjør hjernen min meg til den jeg for din skyld burde vært. Jeg er en perfekt kompleksitet av nyanser og egenskaper som hverken krever for mye eller gir for lite. I søvnen er jeg aldri tom for utsagn du vil høre, aldri ensomhetssugen og kakofoniallergisk. I søvnen er jeg som du er i dagslys: perfekt. Jeg ber ydmykt om tilgivelse for at jeg stadig våkner.

Jeg har ikke akkurat noen illusjoner om at jeg er spesielt sexy, men jeg skal innrømme at jeg føler meg relativt tagbar hver gang jeg håndterer power tools med største selvfølgelighet.

Hilsen frøken ønsket-seg-verktøykasse-til-12-årsdagen

Det er slik jeg kommer til å huske lykke. Hele mitt liv har jeg blitt overrasket av selvformulerte setninger som ikke står til alderen min, ord som er for unge og naive eller for gamle og gjennomlevde som plutselig dukker opp i hodet mitt og setter seg fast. Høsten 1991, like før jeg fylte 16, tenkte jeg på hvordan jeg ville huske lykke mens jeg lå på ryggen i en kraftfôråker klokken fem om morgenen.

Det virket alltid som en god idé å sykle når foreldrene våre ikke ville hente oss om natten, selvbedraget var like overveldende hver eneste gang; åtte kilometer er da ingenting. Åtte kilometer var ingenting når vi var på vei til, åtte kilometer i nedoverbakke i retning tenåringsklining og smugrøyking er aldri noe som helst. Åtte kilometer i oppoverbakke på vei bort fra saligheten er noe annet. Med ryggen seks kilometer unna fryden, så langt borte fra det tidspunktet da vi skulle vært hjemme at noen minutter ekstra ikke spilte noen rolle uansett, stoppet vi. Midt i den tunge kneika ved siloene fniste vi oss av de gamle, skranglete syklene våre og hvilte i kraftfôråkeren. Sårleppede og fulle av halvforbudte sugemerker på halsen havnet vi på ryggen i grovt, sterkgrønt gress og ventet på ingenting.

Jeg husker ikke hva vi snakket om. Jeg kan ikke minnes så mange samtaler fra denne tiden i livet mitt, antakelig fordi vi nesten aldri snakket om noe jeg trengte å huske. Jeg minnes ofte tanker som kilte meg i nesen fra innsiden, men aldri hva vi snakket om. Det var antakelig ikke viktig. Jeg tror det var fnising, avbrutt av oppgitte utsagn om hvor langt det egentlig var hjem. På noe vis må jeg ha visst det — at vi lå i en kraftfôråker og hadde alt.

Jeg titter på forsiden av blader som er beregnet for jenter som i dag er på den alderen jeg var da, og jeg takker for at jeg fikk strekke det litt lenger, denne uskyldigheten som var så vár og søt. At jeg aldri trengte å diskutere med ungdomskjæresten min om vi skulle ha analsex. At det holdt så evig lenge med å kysse, at det var så saliggjørende å bruke en hel lørdagskveld på å kline på noens sofa, kanskje et lite grøss av en følelse jeg ikke var fullt bekjent med på den tiden hvis hånden hans snek seg innunder genseren min og jeg plutselig hadde fingrene hans mot rygghuden. At vi fikk være så søte, så lykkelige, så uvitende, at jeg fikk ligge på ryggen i åkeren tilstrekkelig lenge til at jeg forsto at det var lykke, det jeg pustet den natten.

Dersom noen skulle ha 12.500 kroner til overs hver måned, er Kunstnerkaaken til leie fra 1. juli. Når vi endelig pakker den siste snippesken og forflytter oss til Kunstnerkaaken ver. 2.0 (ennå ikke lokalisert, og angsten stiger), har vi hatt 25 måneder her. I tall og tull betyr 25 måneder i denne leiligheten omtrent følgende:
300.000 kroner i husleie (!)
Omlag 680 middager laget av undertegnede
Sikkert 2250 timer med tv-titting
Minst 7500 latterkramper
3 sett stuegardiner
10.000 kroner i ADSL-utgifter
Anslagsvis omtrent 100 kilo postkassereklame
Ingen — null — naboklager

Mye viktigere er det nok at det var her vi fant roen, både Kjartan og jeg. Det var på disse kvadratmetrene vennskapet vårt ble så sterkt at vi knapt klarer oss uten hverandre, det var her vi lærte å føle oss så hjemme at vi innså at alt kan fikses. For min egen del var det her jeg endelig ble trygg nok til å avgjøre hva jeg egentlig ønsker samtidig som jeg visste at avgjørelsen var både veloverveid og god, og det var her jeg lærte på nytt at jeg er nok.

Det er med en visst vemod jeg går for å vaske vekk den lille rødvinsflekken på stueveggen som oppsto da hagestolen Are satt på foretok en trippel lutz eller så under en eller annen fest og vinen spratt veggimellom (jeg har beholdt flekken fordi den får meg til å smile, men jeg tviler på at nye leietakere vil forstå sjarmen). Det er med et svakt hint av tristesse jeg har begynt å planlegge hva jeg skal kaste og hva som får bli med videre. Det var med tilbakeholden besluttsomhet vi laget en liste over praktiske ting vi måtte fikse før det blir visninger her. Og samtidig vet jeg at dette er greit, vi flytter fordi det er noe vi må og bør, og det vi har funnet her er ikke bundet til tak og vegger. Dette er Kunstnerkaaken, og mest av alt finnes den i oss. Så farvel, vakre frognerleilighet, du har tjent oss godt. Nå er det på tide med noe nytt.

Sniffing er kanskje den mest tilgjengelige formen for dopbruk som finnes. Alt du trenger for å blåse hjernen din til landet bortenfor på denne måten, er en plastpose og noe trekke inn dunsten av, som for eksempel giftig lim eller rødsprit. Sprøyteskrekk? Intet problem, du kan sniffe. Ingen tilgang på doplangere? Det gjør ikke noe, du får alle ingrediensene på nærmeste bensinstasjon. Du trenger ikke vite noe om dosering, du trenger knapt nok kontanter. Jeg antar at alt dette var medvirkende årsaker til at jeg en gang i tenårene plutselig opplevde å sitte i et skogbryn med fjeset godt plantet i en brødpose, og i bunnen av den posen fant jeg grunnen til at jeg aldri kommer til å drive med dop.

Det var ikke min idé, men jeg kan likevel ikke skylde på andre enn meg selv. Vi prøvde ting fordi vi ikke hadde noe annet å gjøre. Den eneste grunnen til at jeg røyker, for eksempel, var at jeg ikke hadde noe annet å gjøre da jeg var 14-15 år enn å forsøke. Da vi ble gamle nok til å kjøre moped og bil, kjørte vi rundt og rundt i sentrum til det var akkurat nok bensin igjen til at vi kunne komme oss hjem, fordi det var noe å gjøre. Jeg likte aldri hjemmebrent (som var den alkoholen vi hadde tilgang til), men jeg drakk det likevel, for det var noe å gjøre. Ikke bare ble vi fulle, men vi fikk også noe å snakke om, frem til neste gang vi drakk oss hinsides kunne vi snakke om hvor fulle vi ble sist gang. Nå kan man selvsagt argumentere for at det å holde seg hjemme og lese bøker også er noe å gjøre, for eksempel, og at man ikke akkurat trenger å råne rundt, sniffe lim og drikke seg dritings bare fordi man kjeder seg, men som tenåring var jeg et sosialt dyr i mye større grad enn jeg er i dag. I tider hvor man føler seg udefinert på egenhånd, er det enkelt å søke mot andre. Jeg var ikke annerledes enn de fleste andre på det punktet, jeg lette fremdeles etter noe å måle meg selv mot, og når noen spurte om vi ikke skulle prøve sniffing, vel, så forsøkte jeg det. Så fikk jeg i hvert fall være noen for en stund.

Jeg var en hauk. Jeg kunne se småfuglene i tretoppene langt der borte på den andre siden av jordet. Jeg kunne høre dem også, kvitringen deres tok over øregangene mine og kakofonerte seg langt inn i hjernen min, alt var småfugler i et tre. Jeg vet ikke hvor lenge det varte. I små blaff av virkelighet registrerte jeg at dette egentlig var fryktelig ubehagelig, jeg hadde mistet følelsen i bena der jeg satt, armen min ville ikke rikke seg, håndens posisjon med plastposen mot ansiktet så ut til å være skjebnebestemt og uforanderlig, og så enset jeg bare småfuglene igjen, og slik fortsatte det til virkeligheten tok tilbake makten og jeg var i min egen kropp igjen når alle giftstoffene i limet var fordunstet.

- Nå drar vi hjem, og dette snakker vi ikke mer om, sa jeg til min medsammensvorne, også ble det slik. Det var antakelig i det øyeblikk jeg satte foten på pedalene for å tråkke min gamle, blå DBS-sykkel hjem at barndommen min definitivt var over. Jeg hadde min første voksne tanke mens grusveien knitret under sykkeldekkene mine og duften av furunål fordrev limstanken fra nesen min, og jeg har aldri glemt den siden: jeg finner aldri meg selv ved å tape meg selv. Det var i det øyeblikket jeg begynte å bli.