Jeg har lett og lett, men jeg kan ikke finne igjen det lille, sirkelrunde arret jeg hadde på leggen. Noen må ha stukket av med det mens jeg sov.
Når du er 15, er det ikke grenser for hvor mye tankevirksomhet du kan tenkes å legge i noe ganske ubetydelig, som for eksempel hvor det er best å møte venninnen din (som bor 1 kilometer nede i veien) for å ta en forbudt sigarett etter skoletid. Det er nesten en egen vitenskap. I rettferdighetens navn burde deres møttes på midten, men det går ikke, for midten ligger omtrent akkurat der veien krysser tunet til naboen, og det er tross alt viktig å sørge for at ingen ser dere, slik at ingen kan si noe til foreldrene deres om at dere røyker. Dere kunne møttes litt nærmere huset hvor du bor, men der er veien bratt, svingete og uoversiktelig, og før dere vet ordet av det, kan foreldre dukke opp i bil uten at dere rekker å slukke sigaretten. Så dere ender opp med å sitte på toppen av den slake bakken, i veigrøften, akkurat på det punktet hvor dere ser veien så godt at uansett hvilken retning det kommer en bil fra, vil dere rekke å stumpe sigaretten før sjåføren kan fatte mistanke. Perfekt.
Her sitter dere med synkende sol i øynene og tenåringshåpløshet i hjertet, 300 meter hjem til henne, 700 meter hjem til deg, ingenmannsland som lukter støv og byggåker, innimellom høres et svakt ekko av kuraut og sauebreking, men for det meste er det stille, stille og støvete mens dere sitter der, på det perfekte punktet mellom hennes hus og ditt og røyker Prince Mild dere ikke er gamle nok til å kjøpe og aldri vet hvordan dere fikk råd til. Solen er en smeltet appelsin som heldigvis ikke er så kresen på soundtracket; det er sjelden dere har noe å si. Du fikler med tipakningen, vrir plasten rundt, åpner lokket; tre stykker igjen. En skurtresker drøvtygger seg gjennom åkeren langt der borte, du kan ikke høre den, men du vet hvordan det lukter. Sokkene dine har glidd ned, elastikken er dårlig, nå ligger de slapt rundt roten av anklene dine. Shortsen stopper ved knærne og når du drar hjem om en stund kommer huden på leggene dine til å være rød og ha mønster etter strå og blomster som trykkes inn i leggene mens du sitter i grøften med bena i kors og røyker. Du fikler med pakkeplasten, svir hullmønster i den med sigarettgloen, konsentrerer deg om ingenting, men ikke nok - .
Det ser ut til å gå så sakte. En perfekt dråpe av smeltet plast daler som juledagssnø mot bakken, saktmodig og lydløst, det virker så ufarlig at du ikke engang tenker på å trekke til deg bena, ikke før dråpen faller på plass, akkurat nederst på leggen der huden din ville vært dekket om du ikke hadde hatt så dårlige sokker. Og slik smelter sigarettplasten inn i benet ditt mens sola gjesper og skurtreskeren tygger seg gjennom horisonten og du har ingenting å si, selv ikke nå, selv om ingenting har gjort så vondt siden dengang du skulle spikke pinner, bommet på pinnen og traff din egen hånd i stedet (du lærer ikke å bruke kniven skikkelig før du skjærer deg, sa far og hadde rett, du kan bruke kniven nå), du holder kjeft. Tenker at det lar seg skjule for mor hvis du finner noen skikkelige sokker, og at det er det viktigste, for det er slik det skal være, tror du: det er nå du skal få arrene som aldri skal gå bort, det er nå du skal merkes for livet. Best å holde kjeft og ta imot, for det er nå du er i ferd med å bli menneske.
Når du har levd livet ditt dobbelt så lenge, skjønner du plutselig at du bare husker dette i det øyeblikket du oppdager at arret ikke lenger eksisterer. Alt som er igjen til senere, er vissheten om at du tok feil.
Det er vår, og dette feirer jeg (beviselig) med tøyblomst i håret, vandring i Frognerparken med Michael Bublé på øret og nye, lyseblå sandaler (ellevilt). Etter en helt elendig påske som stort sett gikk ut på å spise reseptbelagt Ibux og håpe på en natt uten hosting og tette luftveier, er det nærmest mirakuløst å kunne bevege seg ut i verden og oppdage at den har våknet. (OK, rett skal være rett, påsken rommet også en helt aldeles utmerket aften på Lorry med den mystiske mister M — det var veldig fint :)) Som en del av forberedelsene til mitt nye liv som student fra høsten av, har vi sagt opp kontrakten på den høyt elskede Kunstnerkaaken, og nå leter vi etter noe rimeligere, men noenlunde pent og kattevennlig fra 1. juli. På toppen av alt har jeg vandret innom vikarbyrået mitt og skaffet meg litt arbeid for de neste ukene, og til helgen blir det disscho-tur med mennesker av høy kvalitet (ja, det er en ny link for hver bokstav). I det hele tatt: jeg er meget entusiastisk, og ting skjer (endelig!). Det eneste jeg trenger nå, er litt klinings. Og kanskje en is. Det er vår!