Hvis jeg hadde vært en flink fotograf, hadde jeg tatt bilder av den utrolige utsikten til fjellene og Middelhavet fra restauranten i Ⱥe hvor vi spiste lunsj, den sterkklare stjernehimmelen jeg så hver kveld mens jeg sto ute og tok en sigg, de smale gatene i Saint Paul, menneskene på café, den lille slakterbutikken eller de grisestygge juletrærne (den mye omtalte gode franske smaken er på ingen måte gjennomgående). Men om jeg hadde fotografert disse tingene, ville jeg ikke ha kunnet fange dem slik jeg husker dem, for jeg er ingen dyktig fotograf. I stedet tok jeg blant annet disse bildene:

Middelhavet. Jeg fikk øyeblikkelig lyst til å hoppe uti, men temperaturen (rundt 15 grader i luften) tillot det ikke. Bildet er fra standen i Antibes. Vi reiste dit for å oppsøke den engelske bokhandelen der etter at vi hadde gått tomme for lesestoff. Etter tre-fire dager hadde jeg pløyd meg gjennom den litteraturen jeg hadde i kofferten; “The Cocka Hola COmpany” av Abo Rasul som fortjente nok en gjennomlesning, “Alle orkaners mor” av Gert Nygårdshaug og “We the living” av Ayn Rand. I Antibes endte jeg opp med å kjøpe “War and peace” av Leo Tolstoj fordi den er såpass tykk at jeg regnet med at den ville holde helt frem til hjemreisen. Det gjorde den forsåvidt, i og med at jeg kapitulerte etter et par hundre sider og konstaterte at 1) boken er dritkjedelig, 2) den inneholder en million fotnoter som i mitt eksemplar er plassert bakerst i boken og 3) den har så mange karakterer at det er vanskelig å følge med på hvem som er hvem. Jeg skal nok tvinge meg til å lese den ferdig, men ferien ble heller viet til dårlige såper på formiddags-tv og Alberts Nordengens “Fra mitt tårn”, som jeg fant i hylla (haha).

Bilkunst hos Foundation Maeght. Vi så på en utstilling som omhandlet kunsten i litteraturen, og jeg konkluderte med to ting: 1) Jeg tror jeg liker Georges Braque og 2) Mir󠨡dde et kvinnesyn i stadig forandring, gitt.

En liten kamerat som satt på veggen en morgen.

Det blir ikke ferie uten egen palme i hagen. Huset vi bodde i var vidunderlig på alle vis. Jeg nikoste meg på kjøkkenet og laget middag til Morten så ofte jeg fikk lov, og i hagen sto det altså en palme. Perfekt.

Offentlig kleskodeks i Ⱥe. Meget underholdende.

Kattebilde! Denne franske pusen symboliserer i grunnen hele feriens essens: sødmefylt avslapping med sol og fryd. Jubelgode croissanter og ferskt brød hver morgen, ingenting man må rekke, late formiddager og inderlig fred. Det var rett og slett en hytteferie med utsikt til Middelhavet, og bedre kan man bare ikke be om å ha det.

Jeg har sagt god jul til de fleste uten å egentlig ha den ringeste følelse av at det snart er jul — jeg har nemlig ikke kjøpt en eneste julegave eller stresset i så mye som et sekund. Om få timer reiser jeg på ferie til Vence sammen med Morten, uten planer om å returnere før lille julaften. Jeg skal lese bøker og drikke vin og se på artige ting og gå uten votter, og jeg har ikke tenkt å være online igjen før i romjulen. Til tross for at jeg knapt kan sies å ha noen stresset hverdag, skal det bli jubelgodt med en pause.

Så — god jul til alle, jeg skal vurdere å blogge noe skikkelig i 2005.

Det finnes ingen god måte å beskrive L’Anjas geni på. I stedet nøyer jeg meg med å gratulere på det voldsomste med dagen nå som hun runder 27 år. Meget, meget glad i. Bursdagsjubel!