Det brummer i meg. Jeg er en kakkelovn full av knusktørr bjørkeved på den kaldeste dagen i februar. Det er ikke så lett å se det, men det brenner her inne.

Spørsmålet jeg aldri kan bevege meg bort fra, er dette: Hvor skal jeg trekke omrisset rundt meg selv? Hvor kan jeg finne det punktet hvor jeg slutter og noe helt annet begynner? Når skal jeg slutte å bry meg? Hvor, nøyaktig hvor, er tangenten? Vanens makt er antakelig mer enorm enn jeg noensinne har kunnet foretille meg. Jeg liker å innbille meg at jeg velger, hver eneste dag, men sannheten er sannsynligvis at valget bare har blitt tatt en eneste gang, og at alt som kommer etter det bare er repetisjon. Jeg setter meg fast i noe som bare gjør vondt, men jeg merker det ikke lenger, bortsett fra i de korte sekundene hvor jeg våkner opp og tenker: “hva i helvete er det jeg driver med?”

Det ligger liten verdi i å være sin egen herre hvis man aldri tar noen beslutninger. Det er de fleste av oss gitt å herske over utrolig lite. Jeg så et gammelt intervju med Yassir Arafat på “60 minutes”, og han sa:
- My life in nonsense.
Dette var på 70-tallet, og engelsken hans var ikke spesielt stødig ennå, så det han vel mente å si, var at livet hans ikke var viktig. At han kunne dø for det han trodde på. At det var kampen som var viktig. Men likevel kunne jeg ikke la være å tenke at det ligger mye mer mening i å ta utsagnet bokstavelig. My life is nonsense. Det virker både riktigere og sannere, et utsagn som kan si noe om de fleste av oss. Først ved innrømmelsen av egen uviktighet kommer muligheten til å sette en stopper for meningsløsheten. Paradoksalt nok.

Sakte, nærmest litt i bakgrunnen, litt ute av sinn og fokus, har noe begynt å skje. Ikke mer nonsens nå. Jeg har i meg makten til å velge. Mennesket går i den retningen øyet peker. Jeg har tenkt å se en annen vei. Det brummer i meg. Hvis du kommer nær nok, kan du høre det.

Hva forelsker folk seg i om det ikke er detaljene? Hvor finnes det noe å elske, unntatt i disse bittesmå unike partiklene av sjel som skiller oss alle fra hverandre?

En bevegelse som ikke er der. Latter akkurat på det tidspunktet ingen andre enn en selv hadde ventet det. Den lille berøringen som ikke lar seg duplisere. Det er her det ligger. Jeg kan ikke forstå annet.

De store linjene, alt dette vi lister opp og kringkaster og strør rundt oss med, det er bare neonskilt som trekker vår oppmerksomhet, forhåpentligvis så sterkt at vi blir stående lenge nok til å se skikkelig. Rop på rop som erfaringer får oss til å høre forskjell på, så ørene vet å lete etter det som høres riktig nok ut til at vi orker å lytte.

Uten den lille rykningen ved neseroten, uten den helt enestående følelsen av en hånd som mister grepet mot svett underlag, uten den såvidt merkbare forskjellen i måten et navn uttales på — uten dette blir det ingenting. Uten dette er det tomt.

Min aller som besteste bestevenn, samboer, kileoffer, husingeniør, bestikkanalfabet, søppeltømmer, posebærer og kattepedagog — med andre ord, min egen bamsemums, fyller 30 år i dag. Jubel, stas, fryd og ørten ganger hurra for mumsen!

TA!

De tidligste minnene jeg har om søsteren min, skriver seg fra da jeg var rundt tre år gammel, hun syv. Kjelleren i barndomshjemmet vårt var ikke skikkelig utbygget på denne tiden, og inneholdt bare pappas kombinerte bibliotek og arbeidsrom, et vaskerom — og badet. Resten var kald mur og tomme rom, og således svært skummelt. Ihvertfall for søsteren min. Faktisk var det så skummelt at når hun skulle bade, måtte jeg sitte utenfor døren og passe på at ingen av de skumle kjellermonstrene kom for å rive ned døra. Jeg var ikke redd for eventulle kjellermonstre, og godtok derfor oppgaven uten å mukke — kjedsomheten til tross. Det var jo snakk om storesøsteren min. Syster.

Til dags dato har jeg sannsynligvis aldri kalt henne ved hennes egentlige navn, hverken i omtale eller tiltale. I et tappert forsøk på å unngå søskensjalusi poengterte mamma og pappa med stor tyngde at hun skulle bli storesøster da jeg skrek meg inn i denne verden — eller storesyster, som det heter i Løten — og at dette var svære greier. Således ble jeg også lært opp til å kalle henne “syster” når jeg lærte å snakke, og slik har det forblitt. Hun heter Ann Elisabeth, men Ann Elisabeth kjenner jeg ikke. Syster, derimot, kjenner jeg veldig godt. Jeg sier bare så altfor sjelden hvor utrolig stolt jeg er av henne.

Vi sloss som de viltreste guttebarn da vi var små. Vi drev hverandre til vanvidd. Sparket, slo, klorte og spyttet. Ikke sjelden hylte jeg så jeg fikk hodepine. Det hjalp ikke. Hun vant. Hun var eldst. Jeg hevnet meg ved å løpe etter henne med den utstoppede grevlingen som sto inne i huset til farmor og farfar. Hun var livredd for den stygge, skabbete saken på sokkel. Var jeg riktig slem, forlot jeg henne midt på tunet etter mørkets frembrudd om vinteren så hun måtte finne veien inn til oss igjen alene. Hun var mørkredd. Mørkredd, grevlingredd og kjellermonsterredd. Jeg var ingen av delene. Likevel kan jeg ikke tenke meg noen som er så modig som henne.

Dere forstår — all hennes frykt til tross, er hun sinnsmessig sterkere enn oss alle. Hun tillater seg å gråte, en evne jeg misunner henne så det river i brystet, og jeg tror kanskje det er her det kommer fra. Hun er så sterk fordi hun gir rom for å være så svak. Min vakre, vakre søster. Hun takler en hverdag jeg ikke ville utholdt i et eneste døgn. Hun er i full jobb, studerer på deltid, har to barn, tar seg av huset. Og i alt dette finner hun også lommer av tid og sjel hvor hun rekker å være noen datter, noens søster og noens venn, og fremdeles være seg selv. Jeg begriper ikke at det går ihop.

Av utseende ligner hun pappa (som meg), men mest av alt minner hun meg om farmor. Ingen av dem vil havne i leksikon, men det er med min søster som det var med farmor; hun gjemmer en utholdenhet, en styrke og en positivitet som kunne forandret verden. En ukuelig vilje og evne til å gå videre, til å se de åpne vinduene i rommene hvor døren er boltet igjen. Jeg pleier å si at vi ikke er så veldig like, men nevner sjelden at det mest av alt er sant fordi jeg aldri kan måle meg med henne.

Jeg er så glad i henne at jeg glemmer å fortelle det, beundrer henne sånn at jeg helst snakker om noe annet. Hun er kanskje redd for mørket, men jeg kjenner ingen som bærer med seg mer lys enn syster mi.

Det er en magisk natt, og jeg får ikke sove fordi jeg har for mange tanker. Jeg hører et tog dundre forbi på skinnegangen en stykke unna, det er stille nok til det. Alle de unge menneskene som pleier å skråle forbi i helgenettene har lagt seg for lenge siden, alene eller med hverandre, det er ikke godt å si. Selv den bittelille glippen i vinduet gjør rommet iskaldt, men det gjør ingenting, jeg har dobbelt pledd og fryser ikke. Jeg venter på snøen.

Portretter glir forbi øynene mine, jeg smiler litt her, rynker litt på nesen der, tar en tankeavstikker. Tenker på alt som har gått galt og alt som har gått bra. Summen er hele tiden null, denne balansen beroliger og fascinerer meg. Liv og død, logikk og absurditeter, lykke og sorg, enkle motsetninger, like mye på hver skål. Balanse. Jeg trekker pusten, fyller lungene, snart forsvinner luften ut igjen.

Nå er alt lagt til hvile. Nå kan vinteren komme.