Jeg har ikke så mye å si for tiden. Men jeg bruker kameraet mitt flittig.

Menn i smoking i leiligheten min!

Jeg fatter ikke hvorfor jeg i mange år har mer eller mindre fortrengt bursdagen min og i høyden feiret med litt kake eller noe (pluss den obligatoriske bursdagsdrinken på dgml), når det faktisk går an å få menn i smoking og cocktails til alle. Og presanger! Og mat på pinne! Og damer i skjørt!

Jeg deler ut priser til alle:
Klineprisen går til Morten, som overholdt løftet om å kline med meg på bursdagen min dersom Prosjekt Kline 2004 gikk i vasken. Til alle andre som vurderer å kline med Morten, kan jeg opplyse om at det anbefales.
Massørprisen tildeles Geir, den eneste mannen i hele verden som har klart å gi meg fotmassasje uten at voldsomt angst og smerte fulgte med som en del av pakka.
Beste Unnskyldning-prisen går til Ine, som ved en inkurie (selvsagt) kom for sent fordi hun måtte lakke neglene. Jeg bøyer meg i støvet.
Flest Cocktailpinner I Håret-prisen går åpenbart til Anja, som klarte å gjennomføre dette og fremdeles se usedvanlig søt ut.
Mest Forvirret Av Busstabellen-prisen tildeles Arne, som trodde at det gikk busser klokken to om natten.
James Bond-prisen går til Marius (knepent foran Geir og Morten) fordi han kompletterte smokingen med sigarettetui og ring, samt drakk nesten bare dry martinis.
Mest Grasiøs Med Slips På Hodet-prisen må bare tildeles Mums.
Kortet Mitt Blir Skjørtere og Skjørtere-prisen tildeles Annette, som også stilte med akkurat perfekt tøytete bluse. Kudos!
Takk Gud For At Folk Har Fungerende Kjærester-prisen går til Hanne. Ferdig.
Jeg Har De Søteste Skoene Men Får Folk Opp i Trøbbel Likevel-prisen går til Ina, som ikke klarte å komme seg hjem uten kontakt med lovens lange arm.

I tillegg: Mest Bakfull, Mest Happy og Mest Fornøyd-prisen går til meg.

I love eeeverybody. Og alt dette før bursdagen min egentlig har funnet sted. Haha. Menn i smoking i leiligheten min!

Siden et utvalg av disse vakre, gale menneskene fant det for godt å gi meg et digitalkamera i presang (jeg er rørt hinsides brukelige ord og uttrykk), sender jeg herved ut varsel om at kattebilder (Meningen Med Internett) vil dukke opp. Beware.

(Noe helt annet, men likevel ikke urelatert: Heidi, kan du sende meg mailadressen din på lill.kristin.syversen(a)gmail.com?)

I prayed that the days would last
they went so fast

Dørene står åpne i Rosenkrantzgate. Røykeloven tvinger utestedsgjestene ut i den tiltagende høstkulden så ofte at det ikke lenger er noen vits i å lukke døren mellom hver gang. Jeg skal bare forbi. Hjem. Avtrykk av klemmer på begge kinn, varm ullgenser — hjem. Da, plutselig — toner jeg husker så godt at de nesten må sies å være en del av meg. La Isla Bonita.

Jeg er 14 år. Jeg ligger på ryggen på det beige-brune vegg-til-vegg-teppet på rommet til Janne, tett inntil høyttalerne til stereoanlegget hun kjøpte for konfirmasjonspengene sine i vår. Madonna bøyer hodet tilbake i en nesten umulig vinkel på coveret, vi vet ikke at dette skal bli en positur nesten like berømt som Marilyn Monroes lekende latter og fattige forsøk på å holde kjolen i sjakk. Eller kanskje bryr vi oss ikke. Stereoen står på evig repeat, sang nummer sju på True Blue-albumet, og vi har øynene lukket. Tenåringer som drømmer om hjerter som skal. “Slik skal det bli,” tenker jeg. “Jeg skal forelske meg og miste hodet og reise og føle og oppleve, bare jeg blir litt eldre, bare jeg kommer igang.”

Halve livet mitt har passert siden den ettermiddagen med øret mot stereoen, og jeg har oppdaget at jeg ikke står i brann. Jeg har reist og funnet ut at det å reise ikke har så stor verdi for meg, alt er varianter av det samme uansett hvor jeg drar, det finnes ingen ild. Jeg har forelsket meg og oppdaget at det ikke varer evig, ei heller smerten når det går galt. Jeg har mistet hodet og skrudd det på plass igjen, se, jeg er her fremdeles. Jeg har følt og opplevd og gått videre, og alt virker å være transittstasjoner. Jeg har gjort alt sammen, og fremdeles ikke blitt det mennesket jeg trodde jeg skulle bli — det mennesket jeg trodde jeg var nødt til å bli, det mennesket jeg trodde alle måtte bli om de opplevde det jeg skulle oppleve.

Det ligger ingen sorg i dette, jeg river meg ikke i håret og tenker på brustne illusjoner mens Madonna synger om vakre San Pedro, jeg er gammel nok til å vite at det er slik det er — du kan ikke planlegge din egen person. Jeg savner ikke illusjonene mine. Jeg savner definitivt ikke tenårene mine. Men jeg savner håpet.

14 år gammel, og alt jeg egentlig eide, var håpet om tiden som burde være nå. Nå er jeg dobbelt så gammel. Det er nå jeg burde rase. Det er nå tiden burde brenne. I stedet sitter jeg fast i mitt altfor komfortable liv, med et voldsomt ønske om å falle ned fra greinen, men uten mot nok til å hoppe.

Det er alt.

It all seems like yesterday
not far away

Tanke: å Gud, jeg håper ingen ser meg.
Jeg står sammen med alle besteforeldrene jeg aldri ønsket meg og venter på tilslutningsbussen som skal ta meg til Hjortneskaia. Jeg skal — milde himmel — på smugletur til Hirtshals. Når 10-11 mennesker skal ha cocktails, tåler ikke Syversen uten ts lommebok å dra på polet. Her må man bryte loven. Billetten betaler ColorLine. Men først — preludium med pensjonister, og, naturligvis, den ene fyren som ennå ikke har nådd pensjonsalderen (selv om det neppe er mer enn 10 år til) og derfor i all sin alkoholstinkende tilværelse føler at vi har noe til felles.
- Jassååå, du skal på tuuur?

Drep meg nå.

Det fortsetter omtrent slik: Kjedeligkjedeligkjedelig, ingen mobildekning på lugaren, drepmegnådrepmegnådrepmegnå, “mine damer og herrer, vår taxfree-butikk er nå åpen, ladies and gentlemen, our taxfree shop is now open, meine damen und herren, unsere Taxfree-shop ist jetzt ge?et”, hm, hva var det — 1 liter rom, 1 liter vodka, en halv Jack, en halv Kahlua, en halv Cointreau, to musserende, en halv tequila — helvete, flasken har hatt, sigg ja, M&Ms til Mums, ferdig, kan jeg dra hjem nå?

Forsøker å sjarmere kantine-kokken (det umiddelbare sammenligningsgrunnlaget tatt i betraktning ganske søt) til å fortelle meg hva som er spiselig, han sier kylling, jeg går på den, dumme Lill. æsjæsjæsj i munnen min. Sigg? Hvor i all verden kan jeg røyke? Hei, resepsjonsmannen, hvor kan jeg røyke? I barene? øh, men vil ikke i baren, jeg. Også der borte, det ene stedet ved spilleautomatene på dekk fire ja, tusen takk.
- Jassååå? Du er på tuuur? Alene eller?

Gud.

Returnerer til lugar, kjedeligkjedeligkjedelig, bryter røykeforbud på lugar mens jeg leser medbragt bok, øyh, hvordan kan boken slutte når jeg bare har kommet halvveis i det totale sideantallet? Jaha, spesialutgave med opptrykk av forfatterens originalmanus med utstrykninger, hva i helvete skal jeg med det? Hva nå? Sigg.

På dekk. Ringer Kjartan. Slår ihjel 12 minutter og konsumerer to sigg. Fint og stille her ute, gitt.
- Jassååå? Du er på tuuur? Er detta vi ser borti der for no’ a’? Fyn? Er fra Hønefoss, jeg, vi har ikke slik utsikt der! Detta var fiiint!

Får gå og legge meg.

10.00. Våken. Dusje. Kjedeligkjedeligkjedelig, siggsiggsigg, sms til absolutt alle som kan tenkes å svare: kjedeligkjedeligkjedelig, siggsiggsigg, kjøpe avis, kjedeligkjedeligkjedelig, får kjøpe kaffe, æsjæsjæsj, heldigvis ingen i baren, kjedeligkjedeligkjedelig, siggsiggsigg.
- Jassååå? Du er på tuuur? Leter etter kona mi, jeg, hører hu er sint på meg.
- Kan ikke skjønne hvorfor.

Kjedeligkjedeligkjedelig, siggsiggsigg, helvete, båten går bakover! “Mine damer og herrer, velkommen til Oslo, ladies and —” kjeften! Hvor er uuutgangen?!

(Dersom du forventet noe klimaks i denne historien, beklager jeg å måtte skuffe deg. Trøst deg i stedet med at det hele føltes som en 24 timer lang anti-orgasme for meg. Aldri, aldri, aldri mer. Neste bursdag blir det pølser og brus.)

Siden jeg har bursdag om kun 10 små dager, regner jeg med at hele verden er interessert i å vite hva de kan sende til meg for å gjøre meg glad på den store dagen ;-) åpenbare valg er selvsagt bil, 5-roms på Frogner og sånt småtteri, men skulle det virke fantasiløst og billig, kan man også velge fra denne listen:

• Tidsskriftholder i brunt skinn fra Bolia
• Sigg! (Prince 100s, takk)
• Svarte, doble Jersey-strechlaken (aldri, aldri, aldri frotté)
• Rimmel Vinyl Stars lipgloss, rød
• CD: “Fred, frihet og alt gratis” av Gatas Parlament
• DVD: Reservoir Dogs (sone 2, takk)
• Bøker: “The Cocka Hola Company” av Abo Rasul (noen har stukket av med mitt opprinnelige eksemplar), “Snø vil falle over snø som har falt” av Levi Henriksen, “Whatever” av Michel Houellebecq
• Gavekort i rammeforretning, slik at jeg kan få satt nytt glass i rammen til “Secrets of the lone wolf”-plakaten som falt ned fra veggen i juni 2003 *host*
• Gavekort hos IKEA og H&M (alltid hendig, da både IKEA og H&M fører masse stæsj man ikke vet at man trenger før man kommer dit)
• Uprovoserende kakefat uten dilldall
• Røde oppvaskkluter fra Traktøren (jada!)
• Kodak EasyShare CX7330 digitalkamera
• Hverdagsbestikk uten vås og snirkler, f.eks. Data fra IKEA
• Svart, fungerende veske med skulderrem (utopisk ønske da alle vesker som selges i dag er stygge som faen)
• Moleskine-dagbok for 2005 (lommestørrelse, en side per dag)
• Date med fungerende mann (ekstremt utopisk)
• Liten, uprovoserende radio som ikke ser ut som et romskip, til å ha på kjøkkenet
• Badeskum med jordbærduft fra Saape
• Catnip-leker til katteskinnet (ekstremt underholdende å se på)
• Pastamaskin
• Melon Seed Body Butter fra Body Shop
• Svart slips
• … og, åpenbart, viktigere enn presanger: klemmer, bursdagshellåååer og sånt! (Men ingen nelliker.)