Når vi treffes (uforvarende) og later som om vi ikke kjenner hverandre, er det rart å tenke på at jeg fant deg i en natt full av regn og tårer og stekte pannekaker til deg klokken fem om morgenen og strøk deg over håret hele natten gjennom mens du sov og jeg aldri hadde vært mer våken.

Det er merkelig å huske på hvordan du alltid visste nøyaktig hva jeg trengte å høre, selv når det jeg hadde behov for ikke var sammenfallende med hva jeg selv trodde var nødvendig, og hvordan du alltid klarte å si akkurat dette på akkurat den ene(ste) måten som ikke irriterte meg, og hvordan vi lo av ting som ingen andre forsto.

Det er pussig å minnes hvordan vi klemte hverandre og var så enige om at alt skulle gå bra, særlig med tanke på at vi hadde rett.

Det er ikke det er ikke det minste rart å tenke på hvorfor vi forsvant, begge to.

Jeg viker ikke i blikket når jeg ser deg, for jeg kjenner deg egentlig ikke og har ingen grunn til å se vekk. Det var noen andre som hadde en liten parentes av livene sine på den måten, et sekund da Gud blunket og havene lå stille. Noen andre, ikke oss, aldri oss, jeg kjenner ikke deg, du kjenner ikke meg. Jeg bærer et annet menneskes minner.

Tourett har:
* Ny badeand (fiiine anden, kostet bare 19 kroner og ser akkurat slik ut som badeender skal)
* Nye bøker
* Spatime på lørdag
* Bittelitt penger (sikker tomt igjen snart, men pytt)
* Drukket rødvin og spist pasta på Café Elise
* Ting å se frem til
* Fortsatt fin jobb
* Høstregn i håret

Tourett fornøyd. Tourett holde kjeft nå.

Dagen etter snødde det sånn at fotsporene mine forsvant nesten før jeg fikk satt dem. Så fikk ingen vite hvor jeg hadde vært.

Ingen har gjort en så grundig innsats for å lyve for meg som du gjorde. Det tok en stund før jeg innså at du jobbet minst like hardt for å lyve for deg selv. Men der og da, i de mørke timene før morgenen med all snøen, var det ingen som var på sporet av sannheten som deg. Kanskje (utvilsomt) var det også derfor jeg lot meg lyve for. Jeg nikket og smilte og forsvant, fordi jeg trodde at du ville huske meg bedre når jeg ikke var der. Egentlig hadde jeg rett, men slett ikke på den måten jeg ønsket.

Jeg husker ribbeina dine. Jeg mente alltid at du var for tynn (for meg). Jeg husker hvordan jeg kilte deg litt like før vi sovnet, trakk fingeren nedover brystkassen din og kjente det humpete underlaget av hud over skjelett mot fingertuppen. Du lo. Jeg kjente det mer enn jeg hørte det.

Lenge etterpå, da det var flere små liv siden noen av oss hadde ledd i hverandres selskap, var du plutselig der igjen. Jeg lo ikke. I stedet var avskyen der, tett etterfulgt av en slags sarkastisk medfølelse. Som så mange andre er jeg mentalt langsynt. Jeg tror jeg bare sa “nei,” også snudde jeg meg og gikk. Og selv om det ikke var et snøfnugg i sikte den dagen, er sporene mine fremdeles synlige. Nå vet alle, også du, hvor jeg er: et hvilket som helst sted som ikke er i nærheten av deg.

* Det finnes en fyr som heter Henrik Ibsen (Ipsen, kanskje?). Han har skrevet en bok om villender, muligens noe ᠬa faunaen i farger eller så.
* Det er fullt mulig å være på utkikk etter gavepapir som kan brukes til å pakke inn en agurk.
* Ordet “fremmedordbok” er et fremmedord i seg selv, og således svært vanskelig både å huske og uttale.
* Depresjonen som følger etter å ha brukt for eksempel 3251 kroner på pensumbøker, kan enkelt kureres ved at du får en minirull med LoveHearts (normalpris: kr. 3,-) gratis.
* Det at det henger en plakat på veggen hvor det opplyses om prisen på en vare, er ikke til hinder for at 30 mennesker hver eneste dag finner det nødvendig å spørre om hva varen koster.
* Eplekjekke studentgutter på rundt 20 med 2000-kronerssveis og solskjerm lar seg enkelt dupere (og i visse tilfeller sjarmere) ved at man kaller dem “unge mann”.
* Det er fullt mulig å glemme hvilke pensumbøker man allerede har i sitt eie.
* Menn over 50 finner det svært sjarmerende at man er henfallen til en litt konservativ språkføring.
* Skai-lommebøker (gjerne rosa) med fargede binders og glitrende klistremerker på er in igjen (*grøss*), men lommebøker som generelt konsept er ikke lenger trendy. Små kortmapper i metall er det som gjelder hvis du ikke har skai-lommebok.
* 90% av alle mannlige kunder betaler med kort.

Utover dette kan jeg rapportere om at jeg ikke har kommet for sent en eneste dag, har hatt null suicidale tanker som følge av ubarmhjertig tidlige oppstandelser, har for første gang i mitt liv drukket en kopp vanlig kaffe uten noen form for smakstilsetninger, har innsett verdien i behagelige sko, og at jeg skremmende nok må innrømme at jeg antakelig hele mitt liv har hatt et (svært godt) skjult behov for å være relativt hyggelig mot ukjente mennesker. Det er bare tre uker igjen, og jeg synes ikke det er nok.

Dette får du aldri vite noe om.

Jeg satt en gang og så på deg mens du snakket med noen andre og jeg ikke snakket i det hele tatt. Det virker så lenge siden, og kanskje er det det, for jeg har sluttet å tenke på tid som noe som kan måles med kalendre og klokker, men som et mål på hvor mye ting forandrer seg. Ingenting nå er som det var da. Jeg så på deg og tenkte på de tingene jeg aldri kunne fortelle deg, lurte på hva du ville sagt, hvordan ansiktet ditt ville formet seg om jeg hadde åpnet munnen og latt ordene slippe ut. Hvilke ord du ville brukt og hva jeg ville visst at du egentlig mente.

Kanskje ville du fått denne lille speilingen av evighet og undring i øynene dine som glir forbi innimellom. Kanskje ville øyenbrynene dine hevet seg ørlite grann. Kanskje ville de svake rynkene du har gått på tvers av seg selv og blitt dobbelt så mange, for de har neppe blitt skapt av situasjoner som denne. Kanskje ville du blitt noen jeg ikke kjenner.

Jeg tror ikke du ville smilt. Jeg tror ikke du ville blitt slik jeg engang (ikke) så deg. Jeg tror ikke du ville sagt så mye. Ikke med én gang. Etterpå, om jeg hadde følt meg så tom for ord som jeg tror jeg ville gjort, ville du kanskje renset strupen litt og sagt noe. Jeg vet ikke hva, men jeg kan gjette. Jeg kjenner deg bedre enn du vet.

Men dette får du aldri vite noe om, for tiden (forandringene) har passert, umerkelig for andre, men så synlige for meg, fordi det er meg de har hendt med. Jeg fortsetter med stillheten.