Jeg blir ofte midlertidig overveldet av forundring over hvordan alt hele tiden er i bevegelse. En stadig forandring som renner i elv rundt evigheten. Det ser ut til at alle ting konstant søker en ny tilstand. Så også jeg. Men akkurat i kveld, kledd i nattkjole, sittende i sengen med laptop og tanker, ønsker jeg meg så lite nytt at det nesten må kunne kalles en slags fred.

Jeg har røykepause. Stående utenfor bakdøren på jobben betrakter jeg verden som bråker forbi i Pilestredet da hun plutselig kommer gående. Kanskje burde jeg sett to ganger for å forsikre meg om at det er henne, men jeg behøver det ikke. Jeg vet at mye har skjedd med henne (og meg) siden dengang, men hun har fremdeles den samme ånden i måten hun fører seg på, og slik vet jeg at det er henne.
- Rakel!
- Lill!

Vi klemmer hverandre. Hardere enn to gamle venner som tilfeldigvis treffes igjen vanligvis gjør. I et sekund er jeg tilbake i sommeren for så mange år siden da vi lå langflate av latter over et bord på en dårlig pub i sentrum og hun ropte “i har pænga, i”, også spanderte hun en flaske hvitvin på meg og jeg husker ikke dagen som kom etterpå. Minner om dager da hun hadde blå pannelugg og dager da vi vandret gatelangs uten penger, men med store smil, og dager da jeg satt på kontoret og hun satt på skolen og vi mailet frem og tilbake for å kreere absurde historier på virtuelt papir — alt farer gjennom meg i løpet av sekunder. Jeg husker hemmeligheter hun betrodde meg og dager da vi ikke hadde noe å si. Jeg husker, og jeg savner.

Vi snakker om trivialiteter. Hvor hun bor, hvor jeg bor, hva vi gjør. Det er ikke tidspunktet for å nevne at jeg savner henne, at jeg er lei for at jeg plutselig ikke visste hvordan jeg skulle snakke med henne mer, at jeg fryktelig gjerne vil, om det er mulig, spandere en flaske vin på henne så hun senere ikke vil huske dagen som kommer etterpå. Jeg vet ikke om det er for sent.

Hun må gå. Jeg må gå. Det er ikke mer. Dette er alt; fem minutter i en passasje ved to søppeldunker og en metalldør, og jeg får lyst til å rope:
- Kan du tilgi meg?
Jeg sier ingenting. Det er kanskje det jeg har lært siden sist, og det er kanskje derfor det ikke er mer. Men selv om jeg er like blakk i dag som jeg var da, spanderer jeg den vinflasken når som helst, Rakel.

Jeg mediterer over en meny. Det høres idiotisk ut, men slik er det. Jeg leser kokebøkene mine, forsøker å ta hensyn til forskjellige ting. Hva liker gjesten? Hvilke matsorter passer sammen? Hvordan blir tidsskjemaet hvis jeg lager den forretten, den hovedretten og den desserten og likevel vil ha tid til å nyte middagen selv? Hva må jeg kjøpe? Er eventuelle ukjente retter såpass greie å lage at jeg kan føle meg sikker på at det ikke går galt? Jeg mediterer over en meny.

Jeg finner det ikke urimelig å tro at dette er bondearven, denne trangen til å vise omsorg gjennom matlaging. Jeg liker matlaging som konsept. Jeg liker å vite hvilke ting som passer sammen, hvilke smaker som harmonerer, hvilke konsekvenser det får for råvarene å bli utsatt for kverning, banking, krydring, frysing, steking og koking. Jeg liker å komponere måltider. Jeg liker å finne frem til den perfekte menyen som gir meg det perfekte tidsskjemaet som sørger for at jeg kan bruke siste time før gjesten(e)s ankomst på å dusje og skifte og siden ikke bli svett igjen. Jeg liker å koke ting i timevis og være nøye med detaljer som ingen noensinne legger merke til. Jeg liker matlagingens kjemi. Men mer enn noe annet elsker jeg å lage mat for å si “her, spis dette, jeg setter pris på å få mette deg”.

Så jeg mediterer over en meny. Og i en merkelig tilværelse hvor jeg for tiden bruker så mye tid på å komme meg frem til neste dag at jeg ikke engang har lest en bok på flere uker, gleder jeg meg idiotisk mye til å få bruke en hel dag på kjøkkenet igjen. Jeg har ikke laget mat til noen på denne måten på flere måneder, og jeg gleder meg. Gi meg helg, gi meg grytene mine og forkleet mitt. Gi meg husmorsvette i pannen, og jeg er lykkelig.

Så enklet kan det være.

I dag fyller den mystiske mister M, ellers kjent som Marius, 35 år. Gratulerer, jubel og stas til mannen :)

Siden det ligger kun en dag frem i tid, sendes herved hauger av gratulasjoner, serpentiner, klemmer og Krug til plastmamma Ine også — hun runder samme antall år som Marius i morgen den dag. Hipp hipp!

Håpet venter på deg.

Du kan knapt kalles annet enn vakker i din stødighet, men alt jeg venter på, er at noe skal ramme balansenerven din. Jeg vil se øynene dine vente på noe du trodde var tapt for alltid. Jeg vil se bevegelsene dine endre seg sakte, jeg vil se fottrinnene dine snuble i ukjent retning. Jeg vil vite hvem du er når du ikke kan navigere uten hjelp lenger. Jeg vil høre deg snakke med ord du ikke kjenner. Jeg vil oppleve deg, om enn bare for et sekund (jeg trenger ikke mer), i fritt fall. Jeg vil at du skal ha mer.

Håpet venter på deg. Gå nå og lev.