Kjære værguder: Vennligst fåkk åff. Fatalt lynnedslag i adsl-modemet? Skjerpe seg nå.

Kjære Tele2: Vennligst synkroniser informasjonen deres. Vi kan ikke ha det slik at Vittigper, som jeg snakket med i går, først foreslår at jeg ringer østre Gravlund for å få gravplass til det gamle modemet og at jeg deretter ringer tilbake i morgen (altså i dag) for å få bestilt en ny dingseboms som kan sendes ekspress så jeg får den på dagen, mens Nyansatt Tørrpinn, som jeg altså snakket med i dag, ikke helt kunne skjønne hvordan denne ekspressgreia skulle kunne gå til. Forventer nå ny dings i oktober.

Kjære nabo: Jeg kjenner deg ikke, men tusen takk for at du har usikret wlan.

Kjære Kristin i baren på Lorry: Neste gang jeg har drukket meg så overmodig at jeg insisterer på å få tequila, må du steppe inn som stedfortredende vurderingsevne. Vi kan også si det slik at du foreslår at jeg går hjem når barregningen passerer 700 kroner. Okå?

Kjære den mystiske mister M: Jeg har bestemt meg. Jeg skal ikke le, men heller ha sympati med deg. Ting jeg heller vil gjøre enn å snekre i dag inkluderer for eksempel å få fingerneglene trukket ut med tang. Lykke til.

Kjære håret mitt: Vennligst slutt å gjøre vondt.

Kjære verden: Vennligst ikke bråk.

Noen greier jeg gjerne skulle ha sagt til dere:

Det er ganske sannsynlig at verden fremdeles vil fortsette med sitt normale virke dersom du skulle slumpe til å vise deg offentlig uten sminke i fem minutter. Den fine mannen du fikk med deg hjem i går kveld vil heller ikke løpe ut av livet ditt med rendyrket frykt i øynene og armene hevet over hodet dersom han skulle slumpe til å få se ditt renskrubbede fjes.

Alle menn er ikke “sånn”. Det er en ting du sier når du er oppgitt over handlingene til en eller annen fyr, noe du sier for å få ut frustrasjon og bli ferdig med det, ikke noe du skal se på som en opphøyd sannhet. Du må gjerne tøyse med det, men den dagen du begynner å tro på det, er du i trøbbel.

Du kan godt stryke skjortene hans uten at det betyr at du er satt tilbake til 50-tallets kjønnsrollemønster. Hvis du har lyst.

Det er ikke sant at ingen liker deg dersom du har stygg nese/korte bein/rar munn/dårlig hår/er tjukk/whatever. Derimot er det slik at dersom du er jævlig opphengt i det du mener er galt med deg, forvandles du magisk til en sutrekopp. Og sutrekopper er det ingen som liker. Det er helt sant.

Sjansen for at du ikke er så tjukk som du tror, er cirka 99,999999%.

Hvis du er ute på date, går på do og oppdager med et energisk iiiik at håret ditt har blitt flatt i løpet av kvelden, har daten din allerede observert dette og bestemt seg for å gi faen. Det er ikke nødvendig å dytte på håret.

Det som undertrykker deg aller mest, er tanken på at du er undertrykt.

å tisse blir ikke morsommere av at venninnen din er med inn i avlukket.

Hvis du spør kjæresten din om rompa di ser stor ut i den buksa når det du egentlig vil er at han skal gi deg en eller annen kompliment som viser at han fremdeles er oppmerksom på deg, har du bare deg selv å takke hvis du ikke får det svaret du ønsker.

Den mann er ikke født som blir oppriktig overrasket og frastøtt over hvordan du ser ut naken hvis han først har sett deg med klærne på. Så flink er du bare ikke til å kle deg. Slapp av, get nekkid, ha sex. Det er artig. (For LJ-lesere: En lengre, og bedre argumentasjonsrekke for dette punktet finnes hos L’Anja.)

Du er mye mer interessant enn du tror.

[*: Lett inspirert av min heltinne Anjas siste LJ-posting.]

I mai 1999 satt en jente i veikanten langs en øde veistrekning i utkanten av Dublin. Hun hvilte på et autovern, spiste en sandwich, drakk litt vann og så seg omkring. Om hun hadde kravlet ned skrenten hun sto på toppen av, hadde hun havnet i havet. Det kom ingen biler forbi, det var ingen mennesker der. Hun satt alene med pappas gamle fiskerhatt på hodet og hadde ikke anelse om hvor hun egentlig var, eller hvordan hun skulle komme seg hjem. Det gjorde ingenting. I vesken hadde hun et gammelt fotoapparat hun kjøpte da hun var ti. Hun tok et bilde av seg selv og tenkte at hun en eller annen dag kanskje ville få bruk for å huske denne dagen. Hun hadde rett.

Det er meg på det bildet, og jeg kjenner meg ikke igjen. Joda, det er den nesa, de øynene og den munnen jeg ser i speilet hver morgen, men det ligner ikke på meg, det har ingenting med meg å gjøre, for det er tatt i en tid da jeg var en annen. Men jeg husker den dagen, minnet er mitt, så det må være meg likevel.

Jeg gikk utrolig langt. Jeg hadde nye, tunge New Rock-boots som gnog seg inn i hælen min. Jeg ga faen. Jeg hadde hele dagen å ta av. I minnet mitt står det klart for meg at jeg tenkte mye der jeg gikk. Det var tid til det i Irland. Irene forholder seg knapt til klokken. Bussen går når bussen går. Ikke stress. Jeg lærte det til slutt, og hadde lært det den dagen. Snart skulle jeg hjem. Ikke hjem til det lille huset i Carpenterstown, men hjem til Norge, hjem til forloveden min, hjem til det som virket som et skikkelig liv, ikke en korttidsromanse med et annet land, et annet folk, en annen tilværelse. Ganske snart skulle jeg ta fatt på fremtiden min. Jeg gledet meg.

Jenta som smilte svakt mens hun satt på et autovern i et fremmed landskap er borte for meg. Jeg vet ikke hvor det ble av henne. Hun hadde så mye håp, hun var så sikker på alt. Hun var ikke redd for noe. Den dagen endte hun opp med å stå med føttene i havet mens vinden blåste fiskerhatten hennes opp i veikanten, men det gjorde henne ikke noe. Hun visste hva hun skulle, og hatter fantes det nok av.

Jeg vet ikke når hun forsvant, men jeg vet at jeg savner henne.

Jeg våkner etter 11 timers søvn og forsøker å slå på lyset. Det går ikke. “Faen i svarte helvete,” tenker jeg og er mitt kjære nickname verdig, “har vi glemt å betale noe viktig her?” Jeg lurker rundt i leiligheten. Det er varmt, jeg er forvirret og halvkomatøs og ser sikkert rar ut med morrasveis og halvlukkede øyne. Jeg forsøker å skru på en rekke elektriske ting. Fungerer ikke. Titter ut i gangen for å se om strømmen kanskje er borte i hele bygningen. Det er den ikke. Kjartan er ikke våken, så jeg roter meg frem til sikringsskapet på egenhånd. Alt ser greit ut. Jeg skrur litt her og der for å sjekke om noe er løst. Det er det ikke. Flipper evighetssikringene ned. Ikke noe. Flipper dem opp igjen i opprinnelig posisjon, og plutselig — piiip. Det er fryseralarmen. Så har vi strøm, og jeg vet ikke hvorfor.

Noen timer tidligere, før jeg sov så lenge, kom vi hjem fra ferie. Posten inneholdt et supertilbud på mais fra Europris og et tykt brev fra et advokatfirma. “Faen i svarte helvete,” tenkte jeg som jeg ofte gjør, “Har jeg gjort noe gæærn’t?” Det har jeg ikke. Advokaten vil ha aksjene mine. Jeg har 1000 aksjer som jeg for lenge, lenge siden kjøpte for 10.000 kroner, av ren godvilje, egentlig. Sist jeg hørte noe, var de verdt omtrent 500 kroner. Nå vil advokaten ha dem. Til gjengjeld kan jeg få 0,05 aksjer i et annet selskap for hver aksje jeg eier. Vedlagt er en milelang avtale med masse fancy ord jeg må lese og undertegne. Det blir for mye for meg. Jeg legger vekk papirbunken. Jeg får tenke på det en annen dag.

I tiden mellom advokatbrevet og søvnen som endte i forvirringen omkring strømstansen, forsøkte jeg å få med meg en del ting. For eksempel hva alle jeg kjenner har drevet med på dette internettet den siste uken og hva som har skjedd i verden. Information overload, system shutdown. Det ble for mye.

Jeg har tilbrakt en uke i uvitenhet. Jeg har sovet ufattelig mye, spist god mat (og ikke laget den selv en eneste gang), øvd meg på å sette sjøbein, badet, ledd og stort sett ikke bekymret meg for særlig mye annet enn antall soltimer per dag. I den grad jeg har lært noe som helst, er det at Norges nasjonalfisk faktisk er slimålen (meget betegnenende, spør du meg), og at det egentlig ikke er så skummelt å gå ned i en jolle uten å holde seg fast i noe selv om det bølger litt. Men, altså, poenget er: i en uke har jeg ikke gjort noe annet enn å slappe av og tenke. Min kontakt med min normale verden har vært høyst minimal. Jeg har ikke snakket i telefonen. Jeg har ikke vært på internett. Jeg har knapt sett på tv. Jeg har vært den jeg er når ingenting av det som er min verden er tilgjengelig, og jeg undres på om jeg ikke er ganske så annerledes under slike omstendigheter. Jeg har lagt planer. Jeg har gjort meg ferdig med ting som har gnagd meg. Jeg er klar til å starte igjen, men:

I vakuumet etter en høyst egosentrert uke i nærheten av vannet, lar jeg meg forvirre av de enkleste ting. Advokatbrev og strømbrudd er nok til å vippe meg av pinnen. Jeg er meget glad for å være tilbake i Kunstnerkaaken, men her roper hele min virkelighet på meg så det gjaller i veggene, og jeg tror jeg må stappe noe i ørene så jeg kan ta det gradvis. Litt etter litt skal jeg bli Lill igjen, med en helt ny livsplan som ballast. Sayonara, ferie — velkommen, virkelighet. Jeg skal bare venne meg til den manglende lukten av saltvann først.

Planen min var slik: Skrive et langt, småsurt og argumentativt innlegg om noe som ligger meg på hjertet før jeg drar på ferie. Dette ble ikke noe av. Ikke fordi argumentene ikke står i kø, men fordi hjernen min knurrer for tiden, uten at jeg helt vet hvorfor. Ingenting kommer ut.

Men dette vet jeg: jeg gleder meg enormt til å dra på ferie. To dager på Hamar med niesebursdag og saker og snus, før det bærer til Bergen på søndag. Fem dager ved vannet, med tilgang på båt, absolutt stillhet, sjelefred og Kjartans mycket coola foreldre. Jeg skal være offline og gjøre så lite som mulig. Lese noen bøker. Dingle med føttene fra brygga. Se på tidevannet. Jeg er mer enn klar for å forlate Oslo for en stund. Og når vi kommer hjem, er det bare en uke eller så til vi kan hente vårt nyeste familiemedlem; en helgrå kattunge som skal få slikke meg på nesa.

Toget går 18.28 i morgen. Jeg kan knapt vente. LA8PV, over og ut.