Jeg har bestemt meg. Min fremtidige tilværelse skal finne sted i en jordhytte langt utenfor allfarvei, hvor jeg skal leve av frukt, bær og nøtter og kanskje en og annen fisk jeg fanger med hendene i en nærliggende bekk. All informasjon om hvordan det går med samfunnet forøvrig, skal jeg skaffe meg via gode, gammeldagse metoder som tyding av mosevekst på gamle grantrær, studier av fuglenes flyvemønstre og nøyaktige nedtegnelser av værtegn den dagen jeg oppdager årets første hestehov. En dag kommer det kanskje en skjeggete, skogssvett mann som heller ikke har snakket med noen andre de siste 20 årene gående forbi, også skal vi leve sammen til vi fryser ihjel en vinter mens vi tegner på veggene i jordhytta med en pinne for å få tiden til å gå.

Det blir en vakker og lykkelig tilværelse. Jeg kommer til å bli harmonisk, avbalansert og ved perfekt helse. Mitt sinn vil bli renset, min kropp vil forbli (eller bli, når jeg tenker meg om) ung og sprek til jeg runder 107 og til forveksling ligner stammen på nærmeste grantre.

årsaken til all denne lykken og harmonien vil ikke ligge i den sunne tilværelsen i seg selv. Den vil — og dette er jeg sikker på — skrive seg utelukkende fra det faktum at jeg ALDRI NOENSINNE IGJEN VIL TRENGE å HA BEFATNING MED EN FORDøMT PC. AAAARGH!

Det slår meg plutselig idet jeg lener meg tilbake i sofaen med en kald strawberry daiquiri (så dekadent) at jeg gjerne skulle blogget noe om noen av de beste øyeblikkene i mitt liv, men at jeg ikke kan. Ikke fordi jeg mangler odene, selv om formuleringene kanskje ville blitt fattige sett i forhold til hvor godt jeg følte at livet var i disse studene — men fordi de ser ut til, nesten uten unntak, å være øyeblikk som i tillegg til alt mulig annet er preget av hemmelighold. Mange ganger har de involvert mennesker som kanskje ikke skulle vært der, mennesker hvis tillatelse jeg aldri har fått til å si noe om dem i den semi-offentligheten en blogg jo er, mennesker som ikke lenger finnes i mitt liv, mennesker som gjør seg best om de forblir mine hemmeligheter. Andre ganger har øyeblikkene kanskje inneholdt handlinger jeg ikke ønsker å fortelle om, situasjoner jeg ikke vil at noen skal vite at jeg har vært i, steder jeg kanskje ikke burde røpe at jeg har befunnet meg.

Men mest av alt, tror jeg, blir disse øyeblikkene så spesielle, så gylne, så gjennomsyret av lykke i mitt minne nettopp fordi jeg aldri forteller om dem, hverken i bloggen, til mine venner eller til menneskene som delte dem med meg. Fordi disse øyeblikkene aldri har vært gjenstand for andres kritiske blikk og vurdering, får de stå som jeg husker dem, sett fra mitt ståsted, beskrevet med mine egne tanker, og således smuldrer de aldri.

Jeg har mye lykke i meg som jeg gjerne roper ut. Likevel blir det slik at de aller helligste øyeblikkene får forbli hvor de ble skapt — i tankene mine. Men takk skal du ha, du som var så vakker om morgenen. Takk skal du ha, du som sa det jeg aldri trodde jeg skulle høre. Takk skal du ha, du som overrasket meg. Takk skal du ha, du som så det jeg ikke trodde var synlig. Takk skal du ha, du som fikk meg til å snakke. Takk skal du ha, du som ga meg stillhet. Takk skal dere ha, alle sammen, uten at dere vet hvem dere er. Jeg håper at noen har gitt dere øyeblikk slik dere har gitt dem til meg.

Hadde jeg hatt bil og møbler nok til 350 kvaratmeter, skulle jeg flyttet på landet straks. “I bryggerhuset er det stor bakerovn med plass til tjue brød.”

Akk.

- Lill, sa John mellom munnfullene av ristet brød og pommes frites (nei, chips) jeg hadde gitt ham -
- You’re a good bitch. I’d marry you. I’d work and then we’d go on the piss and then you’d make me food and we’d sit in our gaff like this having our tea in the middle of the night, nicely cuddled up next to each other. Feck, yer man has it made. Where is he? Can I take him on?

Dette er hva som skjedde med John senere: han begynte på politiutdanningen og havnet i en ulykke. Så lå han i koma i fire dager og måtte gå gjennom 11 måneders rekonvalesens. Om han noensinne ble en guarda slik han ville, vet jeg ikke. Jeg vet ikke mer.

Noen timer tidligere satt vi i bakgården på Myos og drakk en endeløs mengde vodka og Battery. Darren og Dave var også der. Darren hadde (som alltid) et eller annet dameproblem, og telefonen hans var ødelagt. Dave ville bli berømt. Han var drittlei av å ta bussen. Men der og da, i et sjeldent tilfelle av sol og skyfri himmel over Dublin 14, hadde vi akkurat fått lønn og akkurat sagt opp jobbene våre, og det eneste vi visste om fremtiden, var at vi skulle bruke de neste to ukene på å drikke og le så mye som mulig før jeg forlot dem. Jeg hadde handlet matvarer, men kom meg aldri lenger enn til puben, så jeg kastet dem. Det spilte ingen rolle. Ingenting spilte noen rolle, foruten John, Darren, Dave og jeg, der og da, i sola.

I en eske i en bod et sted har jeg et bilde av oss, snydens fulle og dønn lykkelige på en slags 50-tallsdiner i sentrum. Dave har ketchup på nesa. John gliser bredt og har den digre armen sin rundt meg. Darren er med selv om han ikke synes på bildet, han sto utenfor og snakket med kjæresten sin i telefonen. Jeg aner ikke hvem som tok det. Jeg tror ikke vedkommende visste at han fotograferte mitt siste øyeblikk av totalt ansvarsløs lykke.

Jeg har glemt så mye, men dette er noe av det jeg husker:
* I opplæringsgruppen min var det to gutter jeg trodde var tvillinger. Senere skulle det vise seg at de ikke engang var i slekt, og at de bare lignet på hverandre når en av dem ikke var der. Den dagen jeg så dem stående ved siden av hverandre i kantinen, innså jeg at de ikke lignet i det hele tatt. Men med én gang en av dem gikk, visste jeg ikke hvem det var som sto igjen. Det var meget forvirrende.
* Huset jeg bodde i, et nyoppført vertikaldelt townhouse som jeg delte med en geskjeftig finsk pike med oppstoppernese ved navn Anita, hadde brevsprekk i døren. Hver morgen lå det brev og kort på gulvteppet i gangen. Jeg elsket det.
* Una Powers “psychic reading show” på 98FM hver fredag kveld. Reglene var meget strenge: du fikk bare si hva du het og når du var født, også fikk du stille ett spørsmål. Spurte du hvordan det sto til med Una, var spørsmålet oppbrukt. Neste innringer, takk.
* Fattigjentene som hang på bussholdeplassen i treningsbukser som engang hadde vært hvite og altfor mye, altfor billig sminke og sa “give us a fag, then!” til alle som gikk forbi.

Klokka var sikkert fem om morgenen. Chipsen var spist opp, vodkaflasken snart tom. Ny morgen og nytt regn over Dublin, og John knøt på seg skoene (noen timer tidligere hadde jeg til sterke protester kommandert skoene av — “this is a Scandinavian household, take yer shoes off!”) og var på vei ut døra. Jeg fikk klemmer.
- Lill, my bitch, call me when you’re sick of yer man. G’nite, doll.
- Depraved bastard. I love you too. Now go on home.

Dette er hva som skjedde med meg senere: jeg snek meg ut av huset en like tidlig morgen, tok en dosje til flyplassen og så meg aldri tilbake. Enkelte ting kan aldri vare.

Her om dagen satt jeg i en bil. Føreren hadde et ærend et stykke ute i periferien. Vi kjørte på kryss og tvers av asfalt, brostein og trikkeskinner, svingte til høyre og venstre, passerte t-banestasjoner og bydelssentra. Til slutt befant vi oss i et småidyllisk boligfelt med hvite villaer, epletrær og stakittgjerder. Jeg hadde aldri vært akkurat der før, men plutselig innså jeg at jeg visste nøyaktig hvor vi var uansett. Tanken manifesterte seg: Nå kjenner jeg Oslo så godt at jeg kan finne alt uten å tenke meg om. Man skulle kanskje tro at det ville være en betryggende tanke, men sannheten er at i samme sekund som jeg oppdaget dette, innså jeg at nå vil jeg ha nye leker. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til den tanken.