Noen ganger er det slik at selv om helt usannsynlige ting skjer, så kommer det ikke som noen overraskelse. Det er jeg i grunnen temmelig godt fornøyd med.

Dunk-dunk-dunk. Mer enn én gang lurte jeg på om rytmen kom fra bassen eller hjertet mitt. Akkurat fylt 18 år og på frihetstur til Oslo. Med vagt bankende smerte i den nypiercede nesen, rekende langs de skumle gatene som jeg med ljugekors bak ryggen hadde lovet mamma å holde meg unna. Budsjettet holdt akkurat til et dagskort, en pakke Prince Mild og en kebab om dagen. Africa Hall var ikke stort annet enn et hull i veggen nederst i Youngsgate. I den grad det var mulig å danne seg noe bilde av hvordan det så ut der, tror jeg svaret må ligge i nærheten av en kombinasjon av en sliten stue og en nedlagt ungdomsklubb. Men interiøret var aldri poenget, heller ikke den gangen. Vi var der for å vugge forsiktig til musikken og se på de vakre, mørke mennene. En av dem viste meg hvordan jeg skulle bevege føttene til rytmene som virket så ukjente, men likevel som noe jeg alltid hadde hørt. I mørket av en gate uten lyktestolper kysset han meg. Jeg lo og forsvant. Aldri har jeg vært så full av overmot, og aldri har jeg følt meg så fri. Dunk-dunk-dunk. I en hel dag var jeg frihet.

Alle eskene var satt på plass, og alt som var igjen, var håpet. Det lot seg ikke pakke ned. Jeg pustet inn ny luft og visste ingenting om de neste ti minuttene, men det trengte jeg heller ikke. Jeg hadde håpet. Håpet om at alt skulle bli annerledes, bedre, nytt, noe annet. Kroppen min verket etter lange timer i dårlige sittestillinger. Jeg var svett og trøtt og sliten, men det gjorde ingenting, for i en hel dag var jeg håp.

Jeg fløt 30 centimeter over brosteinen i Dublins gater. Elven Liffey virket plutselig klar nok til å drikke. Jeg tror det regnet, men jeg registrerte det ikke. Smilet mitt omfavnet hele byen og vekket undring hos de fleste.
- Jeg trenger ikke tenke på det, sa jeg halvhøyt.
- Ikke et sekund. Svaret var gitt lenge før spørsmålet ble stilt.
Den dagen hadde jeg hele livet mitt klart for meg. Jeg kunne forutse hvert sekund av min egen fremtid og smile til hvert eneste fragment. Jeg visste med sikkerhet at det ikke var den ting jeg ikke kunne takle. Jeg hadde fått alt jeg ønsket meg, og jeg fløt. I en hel dag var jeg kjærlighet.

Hvis jeg får ønske meg bare én ting, må det bli at jeg skal oppleve igjen å bare ha rom for én følelse. Bare for en eneste dag.

musgabriel: Hva skal en sexpartner ha?
ms_touretta: En fungerende hjerne og helst ikke noen kone.

17. mai 2004, omtrent klokken 17.00 om ettermiddagen, skjedde det en glipp i universet. Lill Kristin Syversen, selverklært nasjonaldags- og barneanalfabet, befant seg med ett i Hamar sentrum med aleneansvaret for ikke mindre enn fire barn mellom tre og åtte år som skulle se på russetoget. I forkant av dette hadde hun (iført penklær) bivånet både barnehage- og skoletoget.

Jeg er et av disse menneskene som ikke har kontakt med sin biologiske klokke — jeg vil ikke bli mor. Jeg har aldri hatt lyst til det. Det at jeg ikke forstår meg på barn er nok en konsekvens av dette mer enn det er et årsak til det, men faktum er uansett at jeg ikke har den ringeste anelse om hva barn egentlig vil (sånn bortsett fra at jeg skal leke med dem og gi dem is, hvilket er enkelt nok), og jeg har aldri hatt nok med små barn å gjøre til at jeg har fått noen dypere innsikt i emnet.

Likevel er det meg en sann glede å innimellom tre inn i rollen som “tante Liiiiill”. På Hamar finnes det to små mennesker som har biter av en genetisk cocktail som ligner min, og de viser meg stadig at det er én ting man kun kan hente hos vesener som ennå ikke har levd lenge nok til at de har rukket å forstå stort av verden; fullstendig uforbeholden kjærlighet og rendyrket fryd over ens nærvær. Og på grunn av dette fikk jeg i år for meg at jeg skulle delta i nasjonaldagsfeiringen og være “tante Liiiiill” i et par dager.

Alt gikk bra med de fire barna som satte sin lit til at jeg kjente verden godt nok til å kunne rettlede dem gjennom et par timer av deres liv. De oppførte seg pent, holdt meg i hånden, kastet seg ikke foran russebussene i ellevill jakt på russekort og ble ikke skadet hverken fysisk eller psykisk. (Men “tante Liiiiill” ble meget, meget sliten.) Jeg har fremdeles ikke lyst til å bli mor. Men det slår meg som en uendelig god ting å kunne være tante, slik at jeg innimellom kan overkjøre mine egne prinsipper for eksempel hva angår jule- og 17. mai-feiring, få litt perspektiv og oppleve å bli elsket og satt pris på utelukkende fordi jeg er tilstede. Jeg glemmer så fort at det går an.

Mens andre sikkert ville tatt med tresko, tulipaner og porselen fra Nederland, har mums sans for de viktige tingene i livet. Ved ankomst gamle Noreg i aften hadde han med seg sprit- og sigarettkvoten, pluss dette:

Nederst: to 500-gramsplater med bakesjokolade som jeg skal forvandle til yndige sjokoladekaker og overdrevent digg konfekt ved en passende anledning. I midten: To kilosbokser med assorterte belgiske konfektbiter (en eske til hver av oss), pluss en felleseske med marsipaaaan. Og på toppen; litt snacks.

Ingen skal kunne si at vi ikke har prioriteringene i orden her i huset.