Dersom det er noen som lurer på hva jeg driver med for tiden, kan jeg opplyse om at svaret er at jeg forsker på hvor mye jeg er i stand til å kjede meg. Foreløpige konklusjoner tenderer mot ‘ufattelig mye’.

Jeg skal skjerpe meg snart.

Jeg tror jeg tar 20.

Jeg kjente det da jeg gikk fra skytebanen til bussholdeplassen; det var sent, men fremdeles var det ikke kaldt. Ikke skikkelig. Ikke slik det har vært etter at sola har gått ned. Og mens de andre beklaget seg over store vanndammer og lite lys, tenkte jeg at det luktet av sommer. Da var det på tide å begynne.

Håret har fått det første fine islettet av lysere striper, jeg forbereder meg. To-tre ganger til før det blir sommer for alvor, også gjør sola resten og jeg kommer ut på den andre siden av sommeren som en slags forsiktig tilvasket blondine. Jeg lengter etter lukten av saltvann, følelsen av en fryd så stor at jeg ikke har plass til andre tanker, full fart i Pimpmobilen mens Anja og jeg roper “VANN!” og ler høyt av oppdemmet begeistring. Jeg venter med lengsel på den aller første natten uten kulde i det hele tatt, og alle som kommer deretter. Jeg kan nesten ikke vente til sola tar tak i meg og stryker over huden min til en skifter til en dypere, gyllen kulør og bleker det myke håret på underarmene mine til det ser ut som sølvskimmer. Ansiktet som ser lykkeligere ut, og nesten ikke sminke i det hele tatt, øyne som gnistrer av glede over hva jeg står midt oppi. Kanskje lukten av mann i grålysningen, følelsen av et annet menneskes hud i nesten-søvnen, om jeg er heldig. Kalde Gin Tonic på balkongen og dager da jeg bare sitter inne og ser på sommerregnet som snart skal gjøre alt sterkere og grønnere.

Dvalen har vart så lenge. Nå vil jeg vokse igjen. Kom, sommer. Kom.

Når folk tyter ned til Majorstuen fra Holmenkollen og fyller opp ethvert etablissement som tilbyr en eller annen form for servering så grundig at en rekke mennesker faktisk må velge å sitte ute i tåke og kulegrader mens de drikker overpriset hvitvin og dårlig kaffe, slår det meg at det virker som om en del mennesker har en aversjon mot å dra hjem. Jeg er glad for at det ikke gjelder meg.

Jeg elsker å være hjemme. Det er ikke dermed sagt at jeg ikke synes det er stas å dra på eventyr utenfor husets fire vegger, men for meg blir det aldri feil å dra hjem når moroa begynner å nærme seg slutten. I de periodene hvor jeg faktisk jobber og dermed også tar skikkelig ferie, setter jeg alltid av minst en uke til å bare være hjemme. Hjemmet mitt er som et lite fort hvor jeg bestemmer virkeligheten. Det innebærer egentlig ikke noe spesielt spennende — jeg tror det vil være en ganske kjedelig oppgave å overvåke Kunstnerkaaken. Men her har jeg alle tingene mine, livet mitt arrangert slik jeg liker det. Her er det jeg som bestemmer. Det er en slags trygghetsbase hvor jeg henter både energi og ro.

Innimellom slår det meg at det kanskje ikke er alle som opplever hjemmet sitt på samme måte, især når jeg sier at jeg dessverre ikke kan delta på en eller annen aktivitet fordi jeg har vært borte de to foregående kveldene og også skal bort de to neste, så jeg må være hjemme en kveld.
- Skal du gjøre noe spesielt? spør folk, og antar kanskje at jeg må gjøre noe arbeid, vaske klær eller tørke støv eller noe sånt. De virker forundret over at jeg ikke lar meg lokke. Det hender jeg drar en hvit løgn for at jeg skal slippe å forklare.

Men sannheten er enkel: jeg skal ikke noe spesielt. Jeg skal bare være hjemme litt. Fordi jeg trenger det.

Desmond Tutu. Gjerne en blogg med masse bilder av ham selv, i tillegg til kloke ord. Jeg er veldig forelsket i Desmond Tutu. Faktisk blir jeg glad bare av å se på ham. Det irriterer meg at han ikke er oftere på TV, så han bør blogge.

Matias Faldbakken. åpenbart. Han kan få touretta.net-konto av meg! Jeg vil helst at han skal gi ut en bok omlag hver tredje måned, men det går jo ikke, så derfor skulle jeg gjerne sett at hans sylskarpe observasjoner hadde eksistert på dette internettet.

Kristopher Schau. Aaaaah, det hadde vært vittig, det. Dessuten liker jeg å innbille meg at det ikke går an å være så morsom uten å faktisk være veldig intelligent og oppdatert, så han kunne gjerne få poste helt seriøse ting også. (Ikke at et bilde i ny og ne hadde skadet noen heller, altså.)

Ayn Rand. Hvis hun ikke hadde vært død, da. Jeg har sans for mennesker som synes at en helt grei løsning på problemet med å ikke finne noen filosofi som passer en er å lage en selv.

Terje Tvedt, professor ved Universitetet i Bergen. Intervjuet her, om noen skulle lure på hvem han er. Jeg er i det minste sikker på at bloggen hans ville vært interessant.

(Nei, jeg synes ikke PREPPLE behøver å blogge. Han har andre oppgaver å ivareta.)