Om Team Antonsen og peniser

Lill: Men Få Kristopher!
Anja: Må ha som kjæledyr! Evt. holde fanget i hytte. Er sikkert drabelig flink til å hugge ved, den mannen.
Lill: Så du da han sto i dusjen? Er VELDIG høy, den mannen.
Anja: OG MEGET STORE FøTTER! Er nesten skuffet over at HAR sett penis fordi da ikke kan spekulere over størrelse.
Lill: Veldig tamt, det der. Men kan jo spekulere i hvordan den tar seg ut i erigert tilstand.
Anja: Ja. Sikkert mye bedre. øh, håper jeg. Skulle ønske Atle Antonsen var storebroren min. Det tror jeg hadde vært stas.
Lill: Nå er jo ikke peniser spesielt estetisk appellerende i utgangspunktet, da.
Anja: Er penere i erigert tilstand enn i snegletilstand.
Lill: Sant nok. Badetiss er spesielt lite tiltrekkende.
Anja: Haha, ja.
Lill: Hellååå, lille skinnfille.
Anja: Men er _artig_ organ. Det skal det ha.
Lill: Veldig vittig! Veldig … brukelig, på en måte. Og har jo et utall av artige tilstander å by på.
Anja: Og er nesten uten unntak latterfremkallende, dog kommer muligens litt an på humør.
Lill: Men man må jo passe på så man ikke ler på feil tidspunkt, for da blir den fornærmet og vil ikke gjøre noe moro.
Anja: Hihihi. Er av og til vanskelig å ikke le, for er så snodig å ha sånn ting midt på kroppen.
Lill: Må jo være litt annoying til tider, siden lever sitt eget liv fullstendig uavhengig av kroppen forøvrig. Ville blitt noget pissed dersom puppene mine uten forvarsel ble blåst opp til 2-3 ganger sin normale størrelse.
Anja: NOE irritert, ja. Forstår ikke helt motivet for å ha utformet menneskekroppen på den måten det er gjort i det hele tatt.
Lill: Er jo hendig for OSS at penis er som den er, men sikkert ikke like festlig bestandig å faktisk HA en. Tenk hvis vi hadde vært like opptatt av puppene våre.
Anja: De er jo veldig opptatt av den. Det er kanskje litt som å ha et barn.
Lill: Kanskje. Må passe på den hele tiden og dekke alle dens behov
Anja: Oppfører seg dårlig i butikken og vil ikke samarbeide når man skal legge seg.
Lill: Er våken på de mest upassende tidspunkter og avgir en del ubestemmelige sekreter på upassende steder.
Anja: Hadde vært morsomt å vite akkurat hvordan det er å ha en.
Lill: Veldig. Men jeg tror det hadde holdt å leve med den i et døgn eller så. Etter det ville jeg nok gått lei. Hvada _holde den fast_ når man skal pisse?
Anja: Er bedre å sette seg ned. Bortsett fra når er i skogen, kanskje. Er jo ubetinget fordel i skogen.
Lill: Er definitivt fordel når toalettfasiliteter mangler. Men kan leve med å måtte huke meg hvis det betyr at jeg kan slippe å ha lite barn-ekvivalent midt på kroppen.
Anja: Men forstår ikke dette med plutselig ereksjon og sånn. Det er jo ikke som om kvinner bare SVULMER OPP. Bare OI.
Lill: Nei, vi er mer ordentlige av oss.
Anja: Jeg mener, hvorfor, høh, lar de ikke bare vær? Hehe
Lill: Men det som er veldig festlig, er menn som tror at de må bli sittende på bussen hvis de har fått en utidig ereksjon der, f.eks. Hallo, hvis har jeans og normalt undertøy, så er det ingen som SER at de har jernet, da, all den tid faktisk ikke pleier å glo på skrittet på folk.
Anja: Nei, ikke vanligvis. Men tror de muligens overvurderer egen størrelse og derfor synlighet. Bare “PIKKEN MIN TOK OVER HELE BUSSEN! JEG KOM IKKE UT!”
Lill: “JEG BLE KILT FAST MELLOM TO SETER På GRUNN AV MITT ENORME LEM!”
Anja: Og sånn der ryggsoling på stranden og sånn. HELLå. Hvis er såååå påvirkelig, ass, så må ikke gå på strand.
Lill: Definitivt ikke. Men på en annen side så er det jo SAMMA DET om de har ereksjon, med mindre har tenkt å ronke der og da. Er jo en slags merkelig kompliment.
Anja: Ja, og kan jo gå i vannet.
Lill: Går fint.
Anja: Det hjelper jo :) Da blir jo fantastisk minimal.
Lill: Eller legge kald Colaboks nederst på magen elns.
Anja: Tenke på foppall. Virker det? Får man ikke bare merkelige eråtiske assosiasjoner med Harald Martin Brattbakk?
Lill: Jeg blir IKKE horny av foppall. Men jeg er jo ikke mann, og blir ikke plaskvåt av en litt fin fyr i Speedo heller.
Anja: Nei, men hvis gutter gjør dette her. Tenker på Rosenborg hver gang de ikke vil ha stå, så må det jo utvikle seg masse merkelige assosiasjoner og bindinger…
Lill: Visualisere Nils Arne Eggen noe _jævlig_.
Anja: Heee! æsj.
Lill: Plutselig tenner de på feite trøndere med uggent hår.
Anja: Det er jo sånn fetisjer oppstår. Hehe, ved å undertrykke normal seksualitet med…. rare ting.
Lill: Kan jo, øh, bare lære seg å kontrollere tingen. Kan da ikke være Så vanskelig.
Anja: Nuja, menn… Det er jo ikke akkurat noen picnic å skaffe seg kjæreste i dette landet. Eller noe annet land etter hva jeg forstår.
Lill: True that.
Anja: De single som er OK (f.eks. Kristopher) gir jo gjerne inntrykk av å ikke _ville_ ha kjæreste. Helt uforståelig.
Lill: Men får jo en eller annen slags merkelig _forståelse_ for hvordan det kan ha seg at menn ikke fungerer, når har liten skinnbit med svamp inni som styrer så mye. Ikke rart de er redde for kvinner, vi er jo langt større enn penisene deres.
Anja: Og puppene våre influererer ikke tankebanene våre spesielt. Må virke truende.
Lill: Er jo åpenbart at vi er langt mer hevet over våre dyriske instinkter, og er jo klart at er vanskelig å stole på folkegruppe som, øh, _tenker_.
Anja: Fra tid til annen, i alle fall. Helt til vi treffer en mann. øh.
Lill: Jojo, men da får vi jo også vi kontakt med peniser, og blir smittet av tulleruskheten deres.
Anja: Det er vel antagelig grunnen. Innførsel av sekundær hjerne via proxy
Lill: Peniser - roten til all uforstand!
Anja: Sivilasjonens vugge er trangt undertøy for menn, i så fall. Da kan de jo få ereksjonssvikt og greier. Lurer på om impotente menn er smartere?
Lill: Nei, de tenker jo bare på at kuken ikke fungerer. Kanskje et slags permanent kjølesystem i undikkene hadde vært tingen.
Anja: Viftesystem. Hver gang en mann kommer på trikken hører man bare “brrrrrr…frrr….brrrrr”
Lill: Hahaha. Men tror de blir redde for å ha elektronikk i nærkontakt med Kongen. Kanskje vannavkjøling er mer greia.
Anja: Frysetrusen! Hahaha
Lill: Hahahaha. Skal vi ha damebeger, får de faen meg ha frysetruse.

Om det fremtidige livet som motbydelig rik

Anja: Gleder meg til blir dritrik og kan bestille ting som egentlig ikke finnes som de kan _bygge til meg_.
Lill: Det blir usannsynlig hendig. Da skal jeg bestille _alt_. “Få det!” “Jammen, finnes ikke.” “Så lag det, da!”
Anja: “Jeg vil gjerne ha en mikrobølgeovn som ser litt ut som … tja, en hval.” Kan man si sånne ting som at “det skal ikke stå på penger”.
Lill: Også seng som er formet som … tja, rulleskøyte eller noe. Også kan ringe tjue ganger i løpet av en dag og ha skiftet mening.
Anja: Og bli verdensfjern og spørre mannen på Shell om det virkelig kan være tilfelle at de ikke selger champagne der.
Lill: Kan ringe til statsministeren og si “Hallo, har du ennå ikke fikset [et eller annet særdeles komplisert]. Trodde vi ble enige om at det skulle være i orden til mandag?”
Anja: Evt. presidenten i USA. “Hallo. Jeg trodde dere skulle avslutte dette tåpelige romkrig-programmet deres i går? Fikk du ikke sms’en?”
Lill: å, blir så stas å være rik.

Om å ha funnet telefonnummeret til PREPPLE i telefonkatalogen

Lill: Høhø - jeg kan IKKE lagre det nummeret på mobilen. Går bare ikke.
Anja: Jeg kan ikke heller. To glass vin og “jeg ringer til Prepple — HELLååååååå!”
Lill: “HELLåååååååå PREPPLE! Lyst på blowjob? Ja, ja? HELLå!”
Anja: “ærre Prepppppleeeeee???!!”
Lill: “Hellååååååååå, er nabo! Komme hit, ja? Selv om er fire om morgenen? JADA!”
Anja: “BOR TRE HUNDRE METER UNNA! TA MED COLA FRA SHELL!”

Om avtalebrudd

Anja: Han er rett og slett det ekleste jeg noensinne har sett, bortsett fra han mannen på Discovery Channel som måtte amputere bort ansiktet.
Lill: å, det har jeg sett også. På Ripley’s Believe It Or Not. Var vittig!
Anja: Ja, veldig! Jeg sa til Arne at han ikke skulle regne med at jeg ville bli i forholdet hvis han plutselig ikke hadde noe ansikt lenger.
Lill: Nei, det synes jeg ikke at man kan kreve.
Anja: Nei, ville for eksempel hatt ganske store problemer med å ha sex med en mann UTEN ANSIKT. Ellers takk. Errrrgh.
Lill: UGH UGH UGH UGH
Anja: Synes jo det er morsomt med han mannen, men forstår ikke helt fruen hans. Det er liksom litt brudd på kontrakten. “Sorry, men da vi traff hverandre hadde du FJES.”
Lill: Hvis ikke har fjes, så kan ikke forvente å ha kone heller.
Anja: Nei, synes jo ikke det.

Jeg regner med at alle har lengtet etter å få dypere innsikt i hvordan det høres ut når jeg kiler Kjartan i øret.

Tett snø beskyttet verden i et mykt drømmerom av lydløst hvitt. Selv fuglene var et annet sted, gjemt i naturlige kapper av oppblåste fjær mens de ventet på morgenlyset. 150 watts lys ble mykt før det traff snøen i små dammer av veivisende punkter, og der gikk jeg og laget lydløse spor ingen andre var der for å se. Jeg visste ikke helt hva det var jeg gikk bort fra, men det skulle endre det jeg gikk i møte.

Omrisset av bygninger jeg kjente fra opplyste tider ble tankepunkter. Det uformelige, grå verkstedet gjenfortalte nattens historie. Den gule blokken med for tidlige julelys i vinduet tok imot ensomheten og laget ekko. Ved den røde barnehagen laget jeg ørsmå hull i snøen der tårene mine traff. Den lille parken var som en hvit dyne, og jeg var sliten. Jeg stirret mot de blyge stjernene som snart skulle gjemme seg fullstendig og falt bakover — falt, falt og falt til de hvite krystallene danset noen centimeter opp i lufta og laget musikk til avtrykket av meg.

Jeg laget et håp og sendte det til himmels. Tittet på det mens det fløy. Akkurat idet jeg trodde det skulle forsvinne ut av syne, endret det retning og ventet. På å følge meg hjem. Jeg vinket farvel da jeg pusset snøen av de våte skoene mine.
- Kom tilbake når du har funnet det jeg vil ha.
Siden sov jeg. Lenge.

–

Slik lærte jeg at håp kan komme tilbake og bli sanne. For hver latter, hver klem, hvert vennlige ord blir jeg stadig mer sikker på at det har kommet for å bli. Snart skal jeg kanskje slutte å være redd for at det skal forlate meg. Jeg drømmer om mye, men glemmer aldri at snøen tettet igjen avtrykket av meg i en forlatt park. Egentlig har jeg alt.

- Adjø, sa jeg, og mente det. Du stirret på meg som om du ikke helt kunne tro at jeg ikke skulle si noe mer. Lite visste vel du at jeg var tom. Jeg orket ikke si noe mer, for jeg ville ikke tenke mer, jeg ville ikke føle mer, jeg ville bare oppleve stillhet og mørke en stund, så jeg kunne forberede meg på en ny dag. Jeg ga blaffen, du kunne bare notere det som nok et punkt i boka over alle de gangene jeg ikke hadde levd opp til dine forventninger. Adjø. Adjø med deg.

En gang i tiden hadde jeg så mye å si til deg. Ordene spilte fotball i hodet mitt når du ikke var der, hindret meg i å sove, men det gjorde ingenting. De strømmet ut nesten utenfor min kontroll når du var tilstede, blandet seg med dine og dannet en elv av forståelse. Slik er jeg. Slik er du. Vi blandes. Jeg trodde aldri det skulle ende.

Jeg måtte oppdage på nytt at ord ikke holder i lengden. Det forbauser og sårer meg like mye hver gang, for ordene er meg og det eneste jeg virkelig eier. Til slutt snakket jeg mer enn deg, elven ble tynnet ut, ble desperat, kjempet seg inn på nye leier, men det hjalp ikke. Det holdt ikke. Og mer hadde jeg ikke å komme med. Da jeg endelig innså hvor tørr jeg hadde blitt, hadde jeg bare ett eneste ord igjen, og selv det ga jeg til deg:
- Adjø.