Omstendigheter er alt. I 24 timer følte jeg meg som et varp, sammenlignet med de andre alternativene i umiddelbar nærhet. Kanskje jeg burde reise oftere med danskebåten.

Det regnet på Alexander Kiellands plass i grålysningen, så lett at jeg bare merket det fordi de nakne tærne mine ble våte der de stakk ut av sandalene. Det var i den eneste timen hvor byen er nesten helt stille, i timen hvor det er for sent nattskiftet og for tidlig for morgenskiftet. Jeg tror jeg hørte fugler, men jeg kan ha innbilt meg det. For alt hva jeg vet kan det hende at vi var de eneste som var våkne i hele verden akkurat da.

Det regnet på Alexanders Kiellands plass. Jeg var så bestemt. Jeg visste så godt at jeg ikke ville. Ikke slik. Og likevel ville jeg. Jeg ville unne meg det, selv om jeg visste at det aldri kunne bli som jeg ønsket.

Det regnet på Alexanders Kiellands plass. Ordene hans traff en lengsel i meg, men ikke lengselen etter et annet hjerte å synkronisere min egen puls mot, ikke lengselen etter å bekrefte den troen som så ofte glipper for meg. Ikke det. Dette kunne jeg aldri forklare, og knapt nok innrømme, så jeg forsøkte å le. Det pleide å fungere for meg. Ikke denne gangen.

Det regnet på Alexanders Kiellands plass. Jeg nikket svakt og smilte litt, også gjemte jeg min gode dømmekraft unna sammen med innrømmelsene som banket i meg. Bare for denne kvelden. Bare en eneste gang. Jeg, som alle andre. Det kunne da ikke skade.

Det regnet på Alexanders Kiellands plass. Til ingen nytte.

Mistet: Inspirasjonen min. Sist observert sånn omlag i juli 2002. Vandret ut i gatene på Gr?amp;oslash;kka og vendte aldri tilbake. Lyder ikke navn, men lar seg lokke frem ved spesielle anledninger. Finner muligens ikke hjem til mor etter adresseending i juni 2003.

Spesielle kjennetegn: Har ikke form, men opptrer i diverse kulører. Sterkt vanedannende. Sjalu av natur, tåler ikke andre påvirkninger. Forsvinner når det passer som dårligst, men dukker opp ved de pussigste anledninger.

øvrige opplysninger: Kan muligens befinne seg under samme tak som tiltakslysten min. Begge ønskes returnert. Sistnevnte er dog perioderømling og kommer alltid tilbake på egenhånd.

Dusør: Evig takknemlighet og en bedre middag (med dessert).

Akkurat slik skulle det vært bestandig; behagelig døsig, rolig og i balanse, uansett. Men det er en flaske vin og litt whisk(e)y sin skyld, og i morgen får jeg igjen for nytelsen. Likevel — et perfekt øyeblikk hvor jeg ikke fryser, ingenting bråker og alt er litt som å sove uten bekymringer. Det er noe å huske på.

Lokalet er ikke av de beste. Gulvet er ikke spesielt rent, og ølet serveres i plastglass. Det er iskaldt på do og veggene er skeive. Men utenfor står det plakater om hva som skal skje, og alle har stempel på hånda som bevis for at de har betalt en femtilapp for å få se på. Jeg røyker min åttende sigarett og ser opp på scenen.

Egenproduserte sanger om somre som tok slutt dunker ut i høyttalerne. Der står de og spiller, guttene jeg kjente så vel. På bass - han som kysset meg bak barnehagen da jeg var fem og siden lærte meg å banne. Bak mikrofonen, han som alltid var snillere enn de andre og likevel kul, han jeg vekslet en endeløs rekke brev med og visste alt om. Før.

Jeg har hilst, på dem og på alle de andre. De har bevart vennskapene de formet dengang for så lenge siden da livene våre var viklet inn i hverandre. Jeg kjenner dem alle. Jeg kjente dem alle. De er menn nå, med jobber og kjærester og huslån og kjæledyr, men jeg husker dem som de var før de visste hva de skulle bli til. Jeg husker bassgitaristens skøyerøyne bak håret som aldri ville ligge i ro, glimtet i dem som ikke engang kunne dempes av frykten som fulgte av å bli oppdaget av misjonærpappen hans da han forsøkte seg på å røyke i garasjen som tiåring. Jeg husker vokalisten før han fikk regulering, mens han strevde med piggsveisen som aldri sto slik den burde. Jeg husker dem alle slik de var mens kroppene deres ikke ville lystre, mens AC/DC var det kuleste bandet og det beste av alt var å snekre tregitarer på sløyden.

Vi snakket litt, men det var ikke så mye å si.
- Jeg tror ikke det skjer så mye. Det går vel fremover for alle, om enn ikke alltid i den ønskede vinkelen, sa jeg, også lo han, han jeg lekte at jeg giftet meg med for 23 år siden, jeg med tyllgardin som brudeslør og han med cowboyhatt og lekepistolbelte. Så gikk han på scenen, og plutselig var han en mann.

De spiller. Jeg oppdager at de kan. Jeg husker jeg hørte dem første gang, med gitarer og et par trommer og vokal som ikke hadde kommet i stemmeskiftet ennå, i et gult vedskjul jeg ofte lekte i som barn. Dengang kunne de ikke, men nå er de menn, og publikum klapper. Han synger godt, han jeg betrodde meg til med blekk og papir, han som alltid virket så sikker og likevel lengtet så mye når ingen så. Han synger og ler og snubler i ordene et par ganger når latteren presser for mye. Det gjør ingenting. De er der oppe, med brukbar lyd og betalende publikum og egne liv å gå hjem til når de har drukket litt gratis øl etterpå. De hører hjemme her, men jeg er bare på besøk her på gamle tiders café, og når de siste tonene dør, sniker jeg meg ut døren uten å si adjø, for ingenting jeg kan si kan få meg til å huske dem mer smilende enn de allerede er, guttene jeg engang kjente så vel.