Jeg ser ned i det mørke vannet. Solen brenner meg på ryggen og det er nesten ingen lyder noe sted. Jeg har vært der nede, jeg vet hvordan det føles, jeg vil ned dit igjen. Men det er langt ned! Jeg vet ikke om jeg tør. Så slår det meg; har jeg noensinne hatt mer enn jeg har i dette øyeblikket? I vannet under meg svømmer Kjartan, Anja og Arne. Jeg er trygg på dem. Treffer jeg en stein og blir bevisstløs, tar de seg av meg. Jeg er her, midt i omfavnelsen av en brennende het og perfekt sommerdag da jeg sov så lenge jeg ville, våknet opp i balsamstillhet, luktet på gresset og visste at gode, genuine venner fantes innen rekkevidde. Jeg er ikke her for å få et avbrekk, jeg er fri, ingen vekkerklokker venter på meg. Når vi kjøper is i Kragerø sentrum etterpå, har jeg råd til å betale den. Alt er godt, og jeg har ingenting å frykte. Jeg lukker øynene, tar fart og svever i et et brøkdels sekund, før alt rundt meg er vått og mørkt og fremmed. Jeg famler mot overflaten med hjertet eksploderende av fryd, trekker pusten så snart jeg treffer luften, og jubler: Jeg hoppa!

***

Aldri har jeg vært så sliten. Det føles som et mirakel at jeg i det hele tatt kan gå. Jeg har regnet ut hvor mange ganger vi har gått opp og ned trappene, men nå har jeg glemt det. Rundt meg er kaos. Hver eneste muskel i kroppen min verker, jeg er støvete, gjennomsvett og stygg. I min fremtid ligger sju timer med beinhard vasking og et endeløst antall dager fylt med utpakking, kasting, sortering og stress. Hodet mitt er fullt, og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal kunne makte å stå opp neste dag. Like fullt smiler jeg, og tenker for meg selv: Velkommen til Kunstnerkaaken, Lill. Velkommen hjem.

***

Jeg ler. Jeg ler og ler og lytter innimellom latteren. Noen ganger får jeg sagt noe. Kjente jeg ikke denne kvinnen likevel? Historien er lang og komplisert og vakker, men først og fremst uventet, ihvertfall fra henne. Jeg har sett henne så mange ganger, kjent henne så lenge, men plutselig står hun for meg som en helt annen. Fremdeles seg selv, den jeg kjenner, men likevel en ny. Det er som å få en ny venn i en gammel. Hjertet mitt jubler for henne. Jeg vet ikke om jeg sier det høyt, men jeg smiler, og håper at smilet mitt forteller: Jeg er så glad på dine vegne. Jeg er så glad i deg.

***

Veskestroppen gnager seg inn i halsen min. Jeg blir presset mot hardt metall fra alle kanter, det er uutholdelig varmt. Regnet av øl og svette er konstant. Jeg sitter fast. Døde jeg her og nå, ville ingen merke det før alt var over. Noen tråkker meg på foten og kjører en albue inn i ribbeina mine. Jeg bryr meg ikke. En halv meter unna står han, mannen som gløder av energi og rendyrket sexapell. Jeg hører musikken fra soundtracket til ungdomstiden min. Jeg hyler med, strekker meg mot ham, forsøker å nå frem. Alt er samlet i fokus om ordene som kommer ut av munnen hans; jeg er her igjen, fem måneder etter at jeg så ham første gang, rommet gynger av fryd og rock n’ roll. Så skjer det. Han kneler ved scenekanten, synger fremdeles, Gud, som han synger, Gud, som dette rocker, la meg bli her i dette øyeblikket for alltid. Jeg strekker armen min, lengre enn jeg trodde jeg kunne klare, mot ham, mot alt dette som jeg har sett frem til så lenge, og, under over alle undere, han griper meg, holder hånden min i et sekund eller to, hans svette på min arm. Jeg klarer ikke tenke, men de siste to timers mantra er fremdeles i hodet mitt: PREPPLE!

***

- Carolina! Hola guapa! Como estas?
Jeg ramler inn denne døren jeg har gått inn gjennom så mange ganger. Jeg sitter på stolen jeg kjenner like godt som min egen plass i sofaen hjemme. Jeg vet hvor alt er, vet hva alle heter, vet hva jeg kan vente. Moccaen er på plass før jeg får satt meg, jeg trenger ikke bestille lenger. Jeg smiler. Snart kommer Kjartan, og espressoen hans vil bli servert på samme vis. Så skal vi sitte her, som vi alltid gjør, snakke om ting, hilse på folk, finne ut hva vi skal kjøpe til middag. Det er ikke stort, likevel er det så mye. På dager hvor jeg egentlig ikke skal noe, er dette grunnen til at jeg dusjer og kler på meg og sminker meg og kommer meg ut av huset. Jeg skal hit, til mitt andre hjem, hvor alle vet hva jeg heter og ser ut til å være glade for å se meg. Jeg skal hit, fordi det gleder meg i all sin enkelthet. Jeg ser på Kjartan og utbryter: jeg elsker dgml!

***

I et lite sekund som ingen kjenner til, tenker jeg på deg og smiler. Takk.

***

Så mye fryd i et år som var så rart og så vondt på mange måter. Det gir håp. Godt 2004, mennesker.

… del I: Om livsambisjoner

Lill: Aber nat?! Full på Skavlan, trollbinder hele nasjonen, kunstnerlønn resten av livet.
Anja: Statsbegravelse. Blir fint.
Lill: Offisiell flaggdag på bursdag.
Anja: HELLIGDAG. Med fri for alle.
Anja: “Oi, som jeg gleder meg til Lilldagen.”
Lill: “Tror jeg skal ta en langhelg i forbindelse med Anjadagen. Reise til Nice, kanskje.”
Anja: Høhø. Blir knall å være folkeeie.
Lill: Kan bli hyllet som kunstdivaer og få alt gratis i tillegg til at får masse schpenn.
Anja: Ja. Og kanskje Christine Koht vil lage realitytv om oss.
Lill: Men så kan vi si at hun ikke har store nok pupper.
Anja: Hun har jo ikke det.

…del II: Om PREPPLE

Anja: HAHA! Vi skal på DUMDUM-konsert!
Anja: IGJEN!
Lill: Vi skal ROCKE med PREPPLE! IGJEN!
Anja: Garantert kjøpe flere latterlige, men hendige DumDum-effekter.
Anja: Jeg vil ha DumDumnøkkelring.
Lill: Jeg vil ha alt. Og Prepple.
Anja: Jaja, må jo ta med ham hjem!
Lill: Og gi middag og blowjob og snakke om artige ting.
Anja: Føler på en måte som om alle problemer har løst seg nå. Moden som jeg er.
Lill: Det skal ikke mer til.
Lill: PREPPLE jo!
Anja: Preppppleeee!
Lill: Boom Boom!
Anja: Allah og Herregud!
Anja: (Og Prepple)
Lill: Jubeeeeeeeeeeel!
Lill: (Føler meg veldig lite sammenhengende.)
Anja: Og gleeede!
Anja: Jeg føler meg meget animert.
Lill: Tror skal begynne å interessere meg for bilmekking og besøke Prepple i verksted.
Anja: Er jo interessant! Spennende med… viftereimer og sånn!
Lill: Og … coil!
Anja: Og… øh… MOTOR! TING!
Lill: Uhm … OLJETANK!
Anja: Bensintank!
Lill: Dekk!
Anja: Gasspedal! Bremser! Wheee! Er åndeløst spennende!
Lill: Alt sammen MEGET fascinerende!
Anja: VELDIG!
Anja: Må jo få se på dette. Få demonstrasjon.
Lill: Viktig del av bli uavhengig kvinne.
Anja: Og få se PREPPLE uten skjorte.
Lill: NESTEN NAKEN PREPPLE.
Anja: *Dåne*

…del III: Om barn

Lill: Har antakeligvis en og annen fordel, siden så vanvittig mange velger å få.
Anja: Muligens. Kanskje det har noe med disse kronene å gjøre. Jeg vet ikke. Ser svært få fordeler og mange, mange ulemper.
Lill: Tror fordel må være følgende: 1. Hender at babyer er søte og lukter godt i 10 minutter. 2. Kan oppdra dem til å bli Folk Som Virker, hvilket er mangelvare. 3. Får penger. Blant ulempene finner vi følgende: Ubehagelig. Vondt. Dyrt. Irriterende. Fører til at må snakke med andre foreldre som ikke har avbalansert innstilling til avkom. Bruker 20 år av liv på avkom og får liten eller ingen takknemlighet tilbake.
Anja: Ja. Disse er ganske fæle, synes jeg.
Lill: Er så. Føler at ikke helt tror på denne magien som alle påstår at oppstår. Jeg mener, det er KLART man er glad for at ungen er ute, det var jo VONDT, for helvete.
Anja: Ellers har vi jo Umulig å Ha Sex Da Lite Vesen Vandrer Rundt i Huset Hele Føkkings Tiden, Kan Ikke Drikke Noe Særlig Siden Må Være Godt Eksempel og Bekymrer Seg For Alt.
Lill: Bør Ikke Røyke Pga Allergifare og Må Prioritere Bleier Fremfor Muffinsmix. Og ikke minst Er Dessverre Nødt Til å Stenge Veien For Alle PGA Enorm Barnevogn.

I løpet av fem år i Oslo har jeg kanskje vært på legevakta fire ganger. 48 timer på Hamar, og vi klarte to.

Første akt: Lille julaften
Jeg konsentrerte meg hardt for å komme på hvordan jeg kunne si “Frue, kan De vennligst få barna Deres til å holde kjeft, da dette er en stillevogn?” på perfekt tysk. Men det er ti år siden sist jeg snakket tysk, så jeg innså nederlaget og plugget inn mp3-spilleren i ørene i stedet. Halvannen time senere kunne balltrebarna skåle så mye de ville, vi var fremme på Hamar og klare for jul. Hektisk av toget med poser og bagger og kofferter til opp over ørene, og jeg innså at jeg hadde glemt gaven til mormor på stuebordet hjemme. Kjempejubel, og ut i et overtravelt Hamar for å jakte på ny julepresang, titte på severdighetene og lete frem en juletrebelysning som virket. Alt dette mens det stadig føltes som om det satt en bitteliten antinisse i hodet mitt og blåste opp en ballong som ble større og større. Det verket i halsen og dunket i ørene. Det hjalp ikke engang at jeg for første gang på en uendelig rekke år fant mandelen i grøten og ble en marsipangris rikere, så dermed endte vi på legevakten, hvor legen kikket i halsen min, ga meg antibiotika og ønsket god og halsbetent jul. Innimellom alt dette fikk jeg et gledesbudskap fra Gardermoen som sikkert blir presentert i en blogg nær deg (dog ikke min) i nær fremtid. Jubel for dét!

Andre akt: julaften
Ingen endte opp på legevakten. Faktisk var alt lutter fred, fryd og glede. Jeg fikk kalkun mens de andre spiste ribbe og pølse (som jeg ikke kan fordra), nissen kom og gavehaugen var enorm. Min lille niese på 2,5 år hadde for første gang et visst begrep om hva jul innebar, og strålte som, vel, en julestjerne da hun innså hvor mange presanger hun fikk. “Er den til meeeg?” Kjartan ble adoptert som gaveassistent; “Kjartan hjelpe meg!”, og alle var glade. Jeg også! Gavehaugen hvor det sto “til Lill” på lappene inneholdt forresten følgende:
* Svart dobbeltlaken
* 6 par svarte sokker
* 2 par raggsokker
* Kakespade (ja, jeg ønsket meg det)
* Et innrammet bilde av pappa og meg
* Russisk romfartspenn (les: blyant)
* Adressebok fra Moleskine
* Boks med tåskillere, ansiktswipes og øyenmaske
* “Sult” (kokeboken, ikke Hamsun-romanen)
* “Sans for det søte”, dessert- og kakekokebok
* Stort, innrammet bilde av PREPPLE
* Stort bilde av meg som bruker Kjartans mage som trompet
* Bilde av Anja
* CD: Jeff Buckleys “Grace”
* Hjemmekreert gavekort på 12 påspanderte dgml-kaffe inkludert usedvanlig hyggelig selskap
* 2000 kroner til sofafondet (delt med Kjartan, fra foreldrene hans)
* Noe fotpleiestæsj jeg ikke helt forsto, men som sikkert er stas
* En urimelig stygg julepynteting fra Nille som jeg pakket opp, lo av og kastet med én gang
(Også hyggelige SMS-er fra muligens absolutt alle jeg kjenner :))

Alle var blide, alt var stas, og jeg var utslitt klokka 21.

Tredje akt: første juledag
KRææææææææææSJ! Mamma og jeg hoppet i sofaen. Hva i helvete var dét? Da kræsjet la seg, pep det fra badet: “Lill! Hjelp! Hjelp fort!” Enter badet, og der står Kjartan, splitter nøgen, klissvåt og med hendene fulle av blod, midt i en enorm haug av glasskår. Ved exit fra dusjen hadde glassdøren til dusjkabinettet falt av hengslene, knust i en million biter og skåret Kjartan til blods. Og slik havnet vi på legevakten igjen. Han slapp å sy, men ble undersøkt og stripset. Da begynte vi å ane at det muligens var på tide å komme seg til trygge Oslo igjen snart. En rundtur i Løten avsluttet ballet på en verdig måte, og vi kom oss på toget uten å tryne på isen og brekke beina. Godt jobbet!

Alt i alt: En hyggelig, underholdende og passelig dramatisk julefeiring på landet. Men nå vil jeg ha mocca.

I år gleder jeg meg til jul. Jeg lurer på hvordan det skjedde. Det er nemlig lenge siden sist.

Jeg tror kanskje det skjedde da jeg fortalte Kjartan om Syversenklanens julefeiringsdynamikk. Kjartan skal nemlig være med meg hjem i år, siden mamma og pappa Kvassnes skal til USA. Jeg merket det da jeg formet ordene. Jeg merket at jeg begynte å glede meg da jeg fortalte om julegrøten og førstedagslunsjen “tre nøtter til Askepott” og de tre dessertene og gaveåpningen og hvem som går og ikke går i kirken. Det vokste i meg da jeg satt i fred og ro og pakket inn gaver i svinedyrt papir fra Ordning & Reda, i stedet for panikkjøpt julenissemotivpapir fra nærmeste RIMI. Og det satte seg skikkelig fast da jeg tenkte på at så snart denne søndagen er over, skal jeg bare sulle rundt og kose meg frem til neste år. Jeg skal leke med Kjartan, vise ham Løten og feire jul med tantebarna mine. Jeg skal drikke kaffe på dgml og se VerdensIdol hjemme hos Anja og Arne. Jeg skal drikke øl med noen jeg ikke har sett på lenge og utveksle gaver med Ine. Jeg skal holde nyttårsfest med fine folk og se Atter en Konge på kino. Og når alt dette er over, kommer jeg plutselig til å stå med begge bena i et nytt år, et år som fort kan bli mitt beste så langt.

Så jeg gleder meg til jul, og jeg merker at jeg har savnet akkurat dét.

Julekort sender jeg derimot fremdeles ikke, men folk jeg liker (dere vet hvem dere er): Måtte julen bli til glede for dere også.

I et lite sekund er det akkurat som det skal være; ordene skapte latter og brede smil, luften er renere, gjør godt mot varme kinn. De neste minuttene er åpne. Behagelig i egen kropp og eget sinn, veltilpasset i et perspektiv det aldri tidligere ble drømt om, jo, dette er godt. øynene lukket, la det forbli slik. Vær så snill.

Ser igjen, og verden er fortsatt mild. Helt ufortjent. Takk.