Innimellom blir jeg overveldet av ingenting.

Oslo går plutselig fra sur vinter til het vår på bare et par dager, jeg sitter i en bakgård og drikker kaffe og røyker og kjenner at jeg egentlig synes det er litt for varmt, akkurat her, akkurat nå. Hodebunnen min blir klam og hendene mine seige og jeg vet at jeg må finne et toalett så jeg får vasket meg og tørket pannen før jeg skal være - la meg si, presentabel.

Jeg er på leilighetsjakt, og jeg hater det. Jeg har alltid hatet det. Jeg misliker så intenst den perioden som går mellom én bolig blir sagt opp til jeg finner en ny, det er en tid med konstant uro. Og for hver gang blir det vanskeligere, jeg er eldre, jeg har mer sementerte vaner, jeg tjener mer, jeg er ikke lenger villig til å overse slike ting som at skapdørene henger på halv tolv eller at jeg må forholde meg til et fellesvaskeri. Jeg vil bare ha orden, ro, fred og rom for å være alene, og helst på en adresse som virker grei. Leilighetsjakt har en tendens til å utvikle seg til en overtydelig metafor for alt jeg ønsker meg i livet, og til tross for at jeg er vidunderlig forelsket i realiteter, hender det at metaforene får inn en dugelig uppercut jeg ikke kan overse.

Så sitter jeg i sofaen i det som snart ikke er hjemme lenger og ser på alle eskene mine, som stadig fylles opp av gjenstander til tross for at det er et par måneder igjen til jeg må være et annet sted (hva kan jeg si, jeg liker å være forberedt), og plutselig overveldes jeg av ingenting. Det er som å miste ryggraden for en stund, jeg blir til en slags menneskelig pøl av fullstendig manglende ork, og alt jeg vil er at ting skal være trygge og forutsigbare og fine igjen.

Etterpå skammer jeg meg, jeg vet jo at ingenting tross alt er et minimalt problem, og at jeg ennå ikke har funnet noe som kan motbevise teorien om at alt ordner seg, og jeg burde vite bedre. Men i et flytterotete rom på en varm dag hvor jeg kunne trengt noe helt annet enn det som er innen rekkevidde, og kunnskapen om hvor bra alt til slutt alltid blir leker gjemsel i hjernen min, blir jeg akkurat så menneskelig at ingenting får lov til å sluke meg for en stund og gjøre meg hudløs.

- Liker du Morphine?

Spørsmålet i seg selv var uskyldig nok, det er jo ikke akkurat uvanlig at mennesker som er i ferd med å bli kjent med hverandre forsøker å finne ut hvor den andre står. Favoritter er som oftest et trygt sted å begynne. Musikk, filmer, bøker. Enkle ting som ikke nødvendigvis sier så mye, men som likevel gir et slags omriss. Siden kan man snakke om politikk og Gud. Du og jeg kom aldri til Gud. Det var ikke nødvendig.

Svaret mitt var ganske langt, tror jeg, langt fordi jeg ville være sannferdig (som jeg synes man bør være), men jeg ville også begrunne svaret. Jeg kunne avgrenset det hele til “jeg har aldri hørt noe av Morphine,” men det virket ikke som nok. Så jeg skrev tilbake og forklarte at musikk, med unntak av min uknuselige kjærlighet til DumDum Boys og et ganske svakt hjerte for klassisk gammeljazz, ikke interesserte meg. Ikke at jeg var mot musikk på noen måte, men det spilte ikke så stor rolle for meg. Jeg har aldri brukt mye penger på musikk, aldri vært noen platekjøper eller konsertgjenger. Dette hadde jeg forsøkt å forklare før, til andre, og reaksjonene hadde vært varianter av det samme. Jøssamegdagitt. Tenk å ikke bry seg om musikk.

Da du ikke tok det slik, visste jeg at jeg likte deg. Jeg liker fortsatt måten du aldri insisterer på - du foreslår bare. Og du foreslo Morphine. Sendte meg noen mp3-er, litt hist og her, ikke noe press. Mye annet imellom. Og jeg lyttet. Lærte meg absurde tekstlinjer som ga vidunderlig mening i sin tilsynelatende meningsløse tilstand; automatic taxi stop electric cigarette love baby hotel rock’n'roll the discoteque electric super sex. Jeg aner ikke hvordan det kan ha seg at du visste at det var et godt sted å begynne. Det tekstlig absurde mot det svakt ukonvensjonelle musikalske. Jeg likte det. Snart var jeg klar for mer.

Du godtok mine grove overforenklinger av musikkens essens. Når noen forsøker å forklare meg noe jeg ikke kan noe om, slår hjernen min over i et slags ultratabloid forbrukerjournalistisk spor. Dette faller sjelden i god jord hos noen, siden de fleste som forsøker å forklare gjerne er levende opptatt av det de forteller meg om, og de nekter å godta den totale fjerningen av nyanser og detaljer. Men du protesterte ikke da du spilte ska for meg og jeg lyste opp og sa noe sånt som “åh, sirkusmusikk“, og den manglende protesten alene var verdt et hjertepoeng.

Jeg er ganske sikker på at det var stille da vi hadde sex for første gang, en tidlig morgen etter sen sen natt da vi hadde snakket og snakket og snakket helt til vi oppdaget hva klokka var. “Du sover vel over her?”, foreslo du, ikke-insisterende, og det gjorde jeg. Senere kunne jeg høre en svak hvisking av Johnny Cash eller Robbie Robertson gjennom soveromsdøra, og du lærte meg om Flaming Lips og The Band og Radiohead (som jeg riktignok fremdeles ikke helt forstår, men likevel). Spredte mp3-er og YouTube-videoer, akkurat nok til å gjøre meg såpass nysgjerrig at jeg begynte å undersøke litt på egenhånd. Nok til at jeg begynte å undres, og til og med forstå. Det er lenge siden sist jeg sov hos deg, men det spiller ingen rolle. Jeg lytter fremdeles når du foreslår at jeg bør høre.

Jeg blir aldri noen musikkelsker. Hjernen min bøyer seg bare ikke i den retningen. Jeg kommer aldri til å pugge diskografier eller bruke halve lønna i en platebutikk. Men takket være deg finnes det tekstlinjer og melodier i meg som jeg ellers aldri ville hatt. Takket være deg vet jeg litt mer. Takket være deg tror jeg kanskje jeg kan forstå hvorfor musikk er så viktig.

Jeg liker Morphine.

Jeg var så forelsket i deg. Det var den forelskelsen man bare leser om, den som plutselig fjerner flere av primærbehovene slik at man hverken trenger mat eller søvn, i stedet oppstår plutselig et skrikende behov for hud. Jeg husker hvordan jeg satt i selskap av andre og følte meg syk, febersyk, forvirret, hodetom, hjertefull. Jeg lengtet så etter deg at jeg nesten trodde jeg trengte lege.

Det er en historie om øyeblikkelig tiltrekning, og slik blir det til at jeg i ettertid nesten ikke kan tro at jeg selv var med i den. Jeg er ingen “ved første blikk”-kvinne, jeg kan i beste fall vinne noen over på sikt med mitt noe pussige vesen, og jeg trenger tid selv også, kanskje fordi jeg er så besatt av detaljer, og de viser seg gjerne ikke før det har gått en tid. Første blikk er overblikk. Det er ikke da jeg seirer. Unntatt med deg. Jeg husker hvordan hånden min ble i din altfor lenge da vi hilste for første gang, og det var ikke bare jeg som ikke slapp. Et par dager senere var det gjort. Det skulle ikke mer til. Og noen måneder og mange problemer senere var det slutt.

Jeg har ingenting å si om det som skjedde imellom, ikke fordi jeg ikke husker det, men fordi det ikke spiller noen rolle. Det finnes en essens her et sted. Alle mennesker som har vært innom livet mitt har etterlatt seg noe, et fingeravtrykk, en duft, et bilde. Fra deg fikk jeg kunnskapen om at jeg kan overgi meg fullstendig. Det hadde aldri skjedd før deg og har ikke skjedd etter deg, men på grunn av deg vet jeg at jeg kan. Jeg tror aldri jeg sa takk.

Det er sol der ute et sted. Det er søndag, og jeg er selvsagt på jobben, det føles som om jeg alltid jobber på søndager, selv om jeg vet det ikke er sant. Hjernen min klarer ikke feste seg ved en spesiell tanke, jeg sluntrer avgårde uten å se meg for i tanketåka.

I Tromsø sitter noen jeg kjenner og elsker byen av halve sitt hjerte. Den andre halvdelen leter etter et sted å bo, og vi blir enige via korte, runde sms om at det er vanskelig å finne et sted å bo, både for mennesker og hjerter. Jeg røyker og ser på sola som ikke når meg. Sol. Jeg har lyst til å bade. Vann. Jeg er tørst. Drikke. Jeg husker en gang jeg var full. Jeg husker han jeg snakket med da jeg var full. Jeg husker da han jeg snakket med var på tv. Jeg husker da jeg veltet tv-en da jeg var barn. Jeg husker da jeg var barn og det var så varmt. Jeg husker en gang jeg og Anja var på stranda da det var varmt. Jeg husker en samtale på en strand. Jeg husker at jeg lo. Jeg husker da du fikk meg til å le.

Alt dette tar bare et sekund, og jeg glemmer det like fort som jeg husker det, det er et hurtigutvisket ark som fylles og tømmes konstant uten at jeg ser meg for eller henger det opp på kjøleskapet. Og sånn sett er kanskje denne søndagen som alle andre dager.

Det har seg slik at jeg nesten ikke synes noen ting er viktige. Det finnes tilstander jeg gjerne vil oppnå, situasjoner jeg gjerne vil være i, objekter jeg gjerne vil ha, men lite av dette synes virkelig viktig. Jeg tenker for eksempel at jeg veldig gjerne vil ha dette bordet en dag, men jeg forstår utmerket godt at livet mitt ikke forringes det minste om jeg lever til mine dagers ende med salongbordet jeg allerede har; en enkel affære plukket opp i billigkroken på IKEA fordi de ikke skulle produsere modellen lenger, for den nette sum av 249 kroner, tror jeg. Poenget er å ha et bord. Typen er ikke viktig.

Fem ting: Lojalitet. Argumentasjon. Glede. Ytringsfrihet. Kjærlighet. I en hvilken som helst rekkefølge.