Det er ufattelig varmt, selv i min ellers så kjølige lille betongblokk av en leilighet, jeg finner frem gulvviften fra hjørnet i gangen hvor den har støvet ned hele vinteren, jeg drikker litervis med vann og setter alle vinduene på vidt gap. Langtidsvarselet sier stabilt 30 grader de neste 7 dagene. Jeg er bakfull på en torsdag og ikke særlig villig til å røre meg, men hjernen har jeg ennå ikke funnet noen av-knapp for.

Riktignok får det meg til å føle meg som hovedpersonen i den nå forslitte “Naiv. Super”, men jeg kjøper likevel en bok om tid, siden det er en kjent sak at tiden og jeg ikke er helt på nett. “A briefer history of time” skal liksom være en noe kortere og litt enklere å forstå versjon av “A brief history of time”, men foreløpig kan jeg ikke si at det går særlig bra. Jeg er nå ved et punkt hvor Hawking snakker om “curved space-time”, og jeg kjenner at jeg blir litt sur. Derfor går jeg og kjøper rosa klær, det er et drops-opprør av noe slag, jeg forsøker å endre det indre ved å forandre det ytre - en Lill i svart bryr seg om tiden. En Lill i rosa bryr seg kanskje bare om gutter og hester og viskelærsamlingen sin. Sånn bortsett fra at jeg hverken har gutter, hester eller viskelær tilgjengelig, burde dette gå brillefint. Men så er det varmt og klamt og jeg er bakfull og urørlig, og tidstanken kommer sigende igjen. Kanskje fordi varmen minner meg om noe fra en annen tid.

Det er på sitt vis vanskelig å kommer seg videre når man stiller seg tvilende til hele konseptet med tid. Problemet er at tiden ikke ser ut til å stille seg tvilende til meg. Så fortsetter vi å krangle, inn i evigheten jeg kanskje leter etter.

Bill. mrk.: Distraksjoner søkes - gutter, hester og viskelær velkomne

Jeg er fryktelig full og forsøker å forklare noe om havet. Det går selvsagt ikke, hjernen min har ordene arrangert på fornuftig vis et eller annet sted, men munnen samarbeider ikke, og det eneste som kommer ut, er usammenhengende fragmenter. Det spiller ingen rolle. Ingenting spiller noen rolle. Jeg er så full at jeg har mistet tiden, så det eneste som finnes er akkurat nå. Akkurat nå er jeg full, og du er glad i meg.

Noen dager før eller senere stirrer jeg på et insekt. Insektet flyr panisk rundt og rundt lampen i taket i stua, jeg ligger på sofaen og hører på musikk og stirrer. Det fascinerer meg at insektet er så tiltrukket av lyset, men ikke vet hva det skal gjøre når de først har kommet seg dit det vil være. Sånn sett kan det vel sies at forskjellen på meg og en tilfeldig møll ikke er påfallende stor, hva angår det rent mentale.

Jeg er langt fra mål fremdeles, men det må sies at jeg er nærmere å ha alt jeg ønsker meg enn jeg noensinne tidligere har vært. På noe vis hadde jeg kanskje forestilt meg at en slags innsikt skulle dukke opp på veien, en tanke, en idé, hva som helst som skulle fortelle meg noe om hva jeg skulle gjøre med det jeg ville ha. I et øyeblikk uten tid, men med hav og en god venn som er glad i meg selv om jeg er helt ubegripelig rar og sær og teit, er jeg så nær at jeg nesten kan lukte det. Og likevel vet jeg ikke hva jeg vil med det jeg vil. Det eneste jeg vet, er at jeg fremdeles vil. Mer.

Jeg vet ikke hvorfor jeg mente det var en god idé, men jeg kjøpte en frakk. En herrefrakk, gigantisk, mørk blå. Den må ha vært laget for verdens største mann, skuldrene i den rakk meg nesten til albuen, og jeg er ingen liten pike, jeg heller. Det var ikke et innfall i en bruktbutikk eller på loppemarked, jeg gikk inn i en herreforretning og kjøpte dette enorme plagget nytt, såvidt jeg kan huske kostet den over 2000 kroner, en uhyrlig sum. Så hadde jeg frakk. Eller telt. Teorien min nå er at jeg kjøpte den for å gjemme meg i den. Det virket ikke.

Ingenting godt skjedde mens jeg brukte den frakken. Jeg husker at den ikke beskyttet meg mot noe som helst da jeg kjørte gjennom tunge snøfall for å fortelle farmor at sønnen hennes var død, den hjalp meg ikke da jeg forlot han jeg trodde jeg skulle leve med resten av livet, den var ingen rustning mot ensomheten og skuffelsene og overarbeidet som skulle komme. Den gjorde meg ikke usynlig, men heller ikke synlig på den måten jeg kanskje ønsket, den gjorde ingenting for meg, unntatt kanskje å holde meg varm.

Mer kan man jo egentlig ikke forvente av et klesplagg, når sant skal sies, men jeg er neppe alene om å av og til, om enn kanskje ubevisst, sette min lit til at noe eller noen skal på magisk vis hjelpe til med å fikse et eller annet som de(t) ikke har egenskaper til - for noen ganger gjør de(t) jo det. Noen ganger kan man bli lykkelig av en is, eller trist av solen, eller stolt av å betale en regning, når tingenes iboende egenskaper ikke strekker til, tillegger vi dem flere som en forklaring på hva vi føler og opplever. Jeg stolte for mye på den frakken, men jeg vet jo, egentlig, at det vonde hjertet kom fra meg selv. Det er bare så uendelig mye enklere å tenke at det var frakkens skyld.

To dager med sol og alkohol og latterkrampe har innhentet meg, jeg våkner tidlig og er fryktelig glad for at jeg er alene. Berøring ville vært uaktuelt nå. I løpet av en kort natts søvn har nervene forflyttet seg, nå ligger de, for noen timer, utenpå huden, som seig glasur på en kanelbolle. Nerveglasuren er et forstørrelsesglass, alt får enorme proporsjoner, alt kan føles og studeres til minste detalj. Jeg er skjør og hypersensitiv og skrekkelig tilstede. En hånd på hoften min ville ødelagt meg fullstendig, jeg sitter innerst i leiligheten min og kjenner absolutt alt, og det er fint å være alene akkurat nå. Nesten nødvendig, vil jeg si.

Vanligvis bringer den overfølsomme bakrusen med seg en engstelse, en trang til å glemme som slås i bakken av evnen til å huske (glimtvis), den sedvanlige frykten for å sjekke inn- og utgående sms-er fra dagen før, overdreven tro på egen total mangel på fortreffelighet, alt dette som du bader i når hjernen vet at du burde oppført deg annerledes. Nervene gir deg en uppercut som er helt ute av proporsjon, men som føles overveldende korrekt der og da. Men ikke i dag.

I dag sitter jeg i sengen min og smiler litt for meg selv. Musikk jeg liker, kaldt vann, bena i kors. Jeg er fryktelig bakfull og fremdeles blid. I dag kjenner jeg på, med nerveforsterker mellom følelsene og meg selv, hvordan det kjennes å være i bakrus når jeg havnet i rus fordi jeg var glad.

Noen ganger, hvis man har flaks - som jeg har nå - kan man lage en dyp og ugjennomtrengelig lykke av bittesmå ting. Hvis flaksen hjelper deg med å få alle de små, gode tingene til å skje på samme tid, kan du sitte i bakfylla en lørdag morgen og smile, oppdager jeg. Hvis et tilfeldigvis er slik at alle regningene er betalt og det er sol og du får litt skryt og ting går som det skal på jobben og du har de fineste vennene og en ekstra fridag og føler deg fri, så er det evig nok.

I dag ønsker jeg nerveglasuren velkommen. For én gangs skyld gjør den alt enda bedre.

Ofte ser jeg ut av vinduet. Det er mye mer interessant når man bor i 1. etasje enn ellers. I dag passerte et forelsket par. De lo og smånusset på hverandre og småsloss nærmest om hvordan de best skulle beholde kroppskontakten mens de gikk. Holde hender, armene om hverandre, eller nærmest gå rundt som en menneskelig sandwich? De var nydelige. Jeg smilte for meg selv. Så åpenbar og fysisk og klokkeklar kjærlighet, en sånn vi gjerne forbinder med våren og solen og fuglene.

De var godt over 60, begge to.

Da er det håp, tenker jeg. For oss alle. For alt. Så lenge vi ikke sensurerer oss selv.